17 desember 2007

Safari (del 2)

Her kommer del to av mine opplevelser som turist i mitt nye hjemland. Hvis du ikke har lest første del anbefaler jeg å lese den først. Uansett hva du foretar deg synes jeg du kan skrive ned mitt nye mobilnummer før jeg gjør noe som helst. +256757892018. Mobilen min ble nemlig stjålet av lommetyver da jeg var på vei inn i kirka i går. Litt kjipt, men sånt skjer.


... Senere den samme dagen skulle vi ut på Nilen og se på dyrelivet der. På ferjeleiet var det noen ivrige bavianer som ikke var redde for folk. En av dem prøvde å komme seg inn i bilen vår for å stjele mat. Sjåføren vår jaget den vekk. Bavianen ble hissig over ikke å få viljen sin, og så etter en måte å få utløp for sinnet sitt på. Tre bazunguer stod samlet og kikket interessert på bavianen. Bavianen kikket tilbake, og bestemte seg plutselig for å angripe dem.


Fotografen som bor i meg våknet raskt. Jeg var rask på avtrykkeren, og fikk heldigvis dokumentert noe av det morsomste jeg har opplevd på lenge. Jeg håper det er litt morsomt for dere også.


Jan Kristian er lettet over å ha overlevd møtet med den sinte bavianen.


Og vi fikk nok en gang se dyr før vi egentlig hadde begynt å lete etter dem.


Fest og glede på båten.


Og flere dyr ble det. Her er enda noen tonn flodhest.


Vi så mange krokodiller som lå og koste seg i vannkanten.

Det var meninga at vi skulle komme oss helt til fossen på båtturen, men på grunn av motortrøbbel ble det aldri noe av. Men fosser har vi da nok av i Norge. Så lenge vi fikk se flodhester og krokodiller var vi fornøyde. Og nå som Per forteller meg at det ikke virkelig var Nilens kilde (noe som jeg egentlig var litt skeptisk til om var sant i første omgang), gjorde det enda mindre at vi ikke nådde fram.

Det var også meninga at vi skulle sove på det samme hotellet to netter, men av grunner bare reiseselskapet vet ble heller ikke det noe av. Det nye hotellet var av god standard, men det var ikke like snobbete som det første vi sov på. Selv om det fortsatt var "up-market" føltes det litt mer safari. Vi bodde i hytter, der store deler av veggene og vinduene bestod av myggnetting laget av metall. Siden strømmen var gått var den eneste belysninga på rommene noen få stearinlys. Det gjorde jo alt litt mer koselig og eksotisk.


Jan Kristian skriver sine memoarer mens han slapper av på verandaen. "Livingstone I presume?"



På hotellet fikk jeg bade for første gang på veldig lenge. Jeg ble litt overrasket over hvor viktig vann er for meg. Å få kroppen omsluttet av vann gjorde meg utrolig glad. Det var som barnet i meg våknet, og alt var bare fryd og gammen.

Men det var ikke det eneste vannet vi skulle møte på den kvelden. Rett før kveldsen ble servert åpnet himmelen seg. Tropisk regn i mengder som ville fått Bergen til å vandre ydmykt bort med halen mellom beina.


Utsikten fra kveldsmatbordet. (Uff, det var et dårlig ord.)

Vi var våte og kalde da vi spiste kvelds, og noen av oss fikk en ganske kald natt, da myggnetting ikke akkurat gir mye ly for hverken regn eller vind. Men det var ikke så ille at noen av oss ble syke eller kom i dårlig humør. Neste morgen spiste vi en god frokost før det bar ut på veien igjen.


Utsikten fra frokostbordet var ikke dårligere enn dagen før.

Neste del av opplegget vårt var en tur i skogen. Skogen i seg selv var ikke så spesiell. Den så nesten ut som en vanlig europeisk skog, bortsett fra at løvene på bakken var litt større og det hang noen lianer her og der. Grunnen til at vi dro inn i skogen var at det var sjimpanser der. Det finner man ikke i skogene rundt Sukkevann eller Frekhaug...


En annen ting som var annerledes var at det fantes noen vanvittige trær mellom den vanlige skogsveksten. Det forklarer nok hvor de store bladene kom fra, tenker jeg.


I was there too! Som fotograf er det viktig å dokumentere sin egen tilstedeværelse. Man kan ende opp med å ikke ha et eneste bilde av seg selv.

Sjimpansene befant seg ganske langt oppe i trærne, og det var ikke alltid like lette å få øye på dem:


"Ser du den?"


"Hvor da?"


"Opp der!"


"Her er jeg!"

Vi møtte på åtte sjimpanser tilsammen. De hørte til en gruppe på omtrent 70 aper. Så lenge vi var sammen med guidene følte de seg trygge, og brydde seg ikke særlig om at vi var på deres territorium. Guiden fortalte at noen prosent av inntektene fra turismen gikk til støtte for lokalbefolkningen. Dette hjalp både menneskene og naturen i området, siden det forhindret at folk hugget ned skogen. Så hvis du tilfeldigvis befinner deg i Uganda kan jeg anbefale deg å besøke sjimpansene ved Murchison Falls. Du kan få en spennende opplevelse og gjøre en god gjerning på samme tid.


Så det er sånn en safari ser ut fra dyra sin side? Jeg stod modell foran verdens største eksemplar av en eller annen tresort, så vi skulle se hvor stort det virkelig var. Og det var virkelig stort! Men det får ikke dere se, om ikke noen av de andre velger å blogge et bilde...

Safarien var over og vi skulle hjemmover igjen. Noen få mil på dårlige veier før vi var ute på fin asfalt. *Dunk* "Hva var den lyden? Hvorfor stopper bilen?" Vi traff ett eller annet og måtte kjøre innom et lokalt verksted og sjekke bilen. Der ble vi i nesten to timer. Men vi er i Afrika, så vi er vant til venting. Vi vet å få tida til å gå:


Inger Johannes foreldre får tida til å gå ved å se på trafikken.


Fotograf Eirik får tida til å gå ved å ta et selvportrett.


Minstemann og storesøster får tida til å gå ved å lekeslåss. Margrethe prøvde å forklare Jan Kristian at hvis han drar i hånda hennes mens hun holder ham i øret får han bare mer vondt. Det virket ikke helt som Jan Kristian skjønte dette...


Fotograf Inger Johanne og modell Margrethe får tida til å gå ved å lage skyggebokstaver. Dette er visst et forsøk på en "G".


Vi hadde fått tida til å gå! Endelig kunne vi forlate den lille afrikanske småbyen Masindi, og fortsette hjemmover.


Fotografen er ikke ferdig før turen er over. Sjåføren stoppet og så jeg kunne ta bilde av et afrikansk marked. Tenk hvor teit det hadde vært om det plutselig stoppet en safaribil og tok bilder av deg mens du var på ICA og handlet. Jeg lurer på hva de tenkte da kameraet mitt dukket opp i vinduet:P


Og endelig fikk jeg bilde av noen skikkelige jordhytter!

Det var deilig med en pause fra hverdagen, og å få oppleve litt mer av Uganda. Mens jeg satt i bilen ute på savannen slo det meg at skaperverket er helt nydelig.

Jeg bladde i en bok på FOCUS-biblioteket her en dag. Den het noe sånn som "Best Bible Bits" og inneholdt brev fra forskjellige kjendiser som svarte på hva som var deres favorittdel av Bibelen. Det var en radiomann fra BBC som svarte at han likte best første mosebok. Sekretæren hans som skrev ned brevet svarte at: "Kenny thinks God was very clever to create everything in only six days." Fin måte å si det på. Gud er smart. Veldig smart.

Gud er mektig. Han har skapt hele verden. Og han elsker deg. Det er ingenting du kan gjøre for at han skal elske deg mer. Hans kjærlighet til deg er perfekt. Det var på grunn av deg at han i det hele tatt tok seg bryet med å skape den verdenen du lever i. Og du lever fordi Gud ville det.

Gud vil være din venn. Vil du være hans? Du kan nemlig få være bestevenn med Kongen! Det kreves ikke mer enn at du tar imot hans vennskap. Du trenger ikke å bli syndfri først, eller forandre hele din personlighet. "Men Gud viser sin kjærlighet for oss ved at Kristus døde for oss da vi enda var syndere." Rom 5.8 Det står ikke at han døde for oss da vi hadde blitt bra nok. Du kan komme akkurat som du er.

Bibelen sier at "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv." Joh 3.16 Det står ikke at Gud elsket de kristne, de som stemmer KRF eller de som går i kirka hver søndag. Gud elsket hele verden. Det inkluderer buddhister, muslimer, ateister og kristne. Det inkluderer prester, voldtektsmenn og sykepleiere. Det inkluderer ugandere, nordmenn og til og med svensker. Det inkluderer deg og meg. Han elsker oss alle. Og hvis vi bare tror på ham kan vi få evig liv. Det betyr at du kan få være bestevenn med Kongen for alltid. Det er ikke dårlig!

Jesus sier at "den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort." Joh. 6.37 Du er velkommen! Det er bare å ta imot Guds vennskap. Tenk litt på det:)

15 desember 2007

Safari (del 1)


Tirsdag 11. desember 2007 ble jeg degradert fra fredskorpsdeltager til turist. Slapp av... Jeg har ikke blitt kastet ut av Hald ennå. Inger Johannes foreldre var på besøk, så vi benyttet alle sammen anledningen til å dra på en safaritur til Murchison Falls - Ugandas største nasjonalpark. Det føltes som et lite tap å plutselig være turist igjen, etter å ha brukt over to måneder på å innrette seg i til en ny kultur. Jeg følte meg hvitere og rikere enn på lenge...


På vei til nasjonalparken, som lå omtrent syv timer unna med bil, besøkte vi en kongelig gravplass for folkegruppa buganda. Guiden der forklarte veldig sakte og enkelt om at i Uganda finnes det en folkegruppe som heter Buganda, og de snakker luganda. Inni meg ropte jeg noe sånn som: "Fortell meg noe jeg ikke vet!"

Heldigvis fortalte han meg ting jeg ikke visste også. For eksempel at en konge som levde under kolonitida hadde en leopard som kjeledyr. Da kongen døde ble leoparden kjempesint, og begynte å drepe folk rundt seg. Det resulterte i at man ble nødt å avlive dyret. Vi fikk se de utstoppede levningene, plassert i et glassmonter, i et hjørne ved siden av et par stoler gitt i gave fra dronninga av England.

Men vi hadde hverken reist på safari for å se utstoppede dyr eller kjedelige stoler. Vi forlot hovedstaden, og kongeriket Buganda, til fordel for mer spennende severdigheter. Foran oss ventet Nilens kilde, store savanner og dyr i alle slags former og farger.

Veiene var overraskende bra da vi kom ut fra Kampala. Veiene vi er vant til derfra er fulle av "potholes" og andre ujevnheter, som gjør at underlagey til tider føles mer humpete enn kulekjøringsbakken på Lillehammer. Milevis av asfalt kom oss i møte, og det ble en ganske behagelig tur. Og siden jeg var tilbake i turistmodus var alt litt mer spennende å se på, spesielt siden jeg endelig fikk se noe annet enn storbyen.

Da klokka var omtrent fire entret vi nasjonalparken, og som velkomstkommite stod en stor gruppe bavianer og ventet på oss midt i veien. Vi skulle stifte et nærmere bekjentskap med et individ av denne arten seinere på turen...





Den første severdigheten inne i parken var fossen Murchison Falls - Nilens kilde, hvis jeg forstod rett.


På ferjeleiet mens vi ventet på å bli fraktet over Nilen.

På kvelden tok vi inn på et hotell som het Paraa Safari Lodge. Det var så fint at jeg skammet meg litt over å bo der. Her lever jeg i et land der mange mennesker ikke har råd til å spise seg mette hver dag, også skulle jeg sove på luksushotell og spise treretters til kvelds. Det føles litt galt. Men det var ikke så veldig mye billigere å bo i telt på campingplassen på den andre siden av elva, så vi valgte å gå for komfort.


Utsikten fra frokostbordet.

Vi stod tidlig opp for å reise ut på Savannen onsdag morgen. Hvis man var tidlig ute var det større sjanse for å se løver, siden de ikke er så aktive når sola varmer som mest. De er stort sett allitid vanskelige å få øye på, siden de gjemmer seg i gresset. Vi kunne bare krysse fingrene.


Allerede da vi var nede på ferjeleiet for å hente en franskmann som skulle være med på turen fikk vi se vårt første dyr. Dette lovet bra, og timene vi tilbragte på savannen levde så absolutt opp til forventningene:


Vi trengte ikke kjøre lenge på savanneveiene før vi så flere dyr på en gang enn jeg noengang har sett utenfor Kristiansand Dyrepark.


En stor elefant stod og spiste rett ved veien. Guiden fortalte at en elefant kan spise to tredjedeler av sin egen kroppsvekt hver eneste dag, noe som fører til at de bæsjer rundt to-tre kilo hver time. Tenk litt på det du.


Sjiraffene var nok de dyrene som tok seg best ut på bilder.


Vi var ikke de eneste turistene som var ute og kjørte. En mann fra Alaska har fått øye på noe.


Dyrelivet på savannen kan ikke sammenlignes med noe vi finner i Norge. Når så du sist elg, hjort og grevling på samme gang?


En kaldblodig skapning som lå og slikket sol.


Og ja! Vi fikk faktisk se løve. Park-rangeren fikk en telefon om at to unge hannløver var sett et lite stykke unna. Vi snudde bilen og kjørte så fort det gikk i retning Simba. De fleste vi hadde snakket med før vi dro sa at det var svært lite sannsynlig at vi fikk se løver. Jeg er fornøyd.


Selv om vi befant oss midt i løveland måtte det jo være lov til å gå ut av bilen for en "short call" i nærmeste busk (som forresten betyr å tisse, og ikke å snakke i telefonen).


Som sagt. Midt i løveland! Men ikke vær redd mamma. Park-rangeren hadde våpen, og peiling på hva han gjorde.


Go, go, go!


Hoppsann!


Tid for et bad...

Turen på savannen var en opplevelse jeg sent kommer til å glemme. Det er likevel ikke den opplevelsen som kommer til å sitte sterkest i minnet etter turen til Murchison Falls. Klok av skade vet jeg at det tar lang tid å laste opp bilder, så del 2 kommer ved en senere anledning. Da kan du få lese om et spennende møte med en bavian, og få se det morsomste bildet jeg noen sinne har tatt. Etter min mening i alle fall. Stay tuned, venner og ukjente!

(Ps! Jeg har visst klart å skrive både "tiss" og "bæsj" i samme blogginlegg uten at det ble veldig unaturlig. Var jeg ikke flink?)