Drømmetreet

Jeg har lest i en av pensumbøkene mine at folk leser mye fortere på skjerm enn på papir. Man skummer liksom fort gjennom, og orker heller ikke lese lange tekster. Jeg merker det jo selv også. Men jeg vil be deg, hvis du har lyst å lese teksten min, om å lese den langsomt. Litt sånn som du ville lest et eventyr for et barn. Da tror jeg du vil få en mye bedre opplevelse.

Teksten er en skildringsoppgave vi hadde på skolen. Den kan bli en del av eksamensvurderinga mi. Nå går jeg mot norsk Jantelov-holdning ved å si: jeg er faktisk ganske fornøyd med den:)

God fornøyelse:

...

Drømmetreet

Ved Akerselva ligger et tre. Ja, det ligger faktisk nede. Det er et stort tre. Stammen er tykk, og grenene er lange og krokete. Selv om treet ligger nede, er det levende og grønt. På grenene vokser det friske, spisse blader. Over halvparten av røttene står fortsatt godt plantet i jorda. Jeg vet ikke hvor lenge det er siden treet veltet, men jeg ser for meg at det har ligget der noen år. Det ser rett og slett ganske etablert ut. Det passer så naturlig inn blant de vanlige trærne langs elva.

Nettopp fordi det ser så naturlig ut, kunne jeg lett gått forbi treet uten å stoppe. Men det gjør jeg ikke. På en av grenene henger det nemlig et stort hvitt skilt som fanger min oppmerksomhet.

Jeg går nærmere for å se hva som står skrevet:

”DRØMMETREET.
Del dine drømmer.
Ta en lapp og skriv det ned.”

Jeg går forbi skiltet, og inn under treets grener. Der åpner det seg en stor sal. Grenene har formet et tak, og noen tynne vegger som går halvveis ned til bakken. Bladene skygger for lyset fra himmelen, og selv om det er overskyet i dag forteller skyggen på bakken tydelig hva som er innenfor og utenfor salen. Det er noe mystisk med dette treet. Jeg tenker på Narnia, og Løven, heksa og klesskapet. Drømmetreet kunne vært en portal inn til en fantasiverden. Det er det på mange måter også.

Fra taket henger det tråder med drømmer på. På tykke, firkantede papirbiter har folk skrevet ned hva nettopp de drømmer om. Jeg vandrer omkring og begynner å lese drømmene. Det er helt vindstille, så det er lett å få tak på dem.

"Jeg drømmer om å bli håndballstjerne.”
”Jeg drømmer om at mamma skal bli stolt av meg.”
”Jeg drømmer om de store deilige puppene til dama mi. Ohh.”

Mens jeg leser drømmene, sløves sansene mine helt. Trafikken støyer utenfor parkområdet, men likevel opplever jeg total stillhet. Det er nesten magisk. Jeg forestiller meg at drømmene svever omkring under treet - at selve luften i salen er gjennomsyret med drømmer. Et vindkast finner veien inn under bladene. ”Å, nei!” tenker jeg. ”Drømmene blåser bort.” Det blir vindstille igjen, og jeg er snart tilbake i samme modus.

”Jeg drømmer om at barn skal få lov til å være litt lykkelige, uten å bekymre seg over alt som foreldrene kan finne på.”
”Jeg drømmer om en verden uten urettferdighet, en verden uten sult.”
”Jeg drømmer om mora di.” Det er alltid noen som skal ødelegge.

En flokk ender bryter stillheten i det de kommer flygende forbi meg. De går elegant og synkront ned for landing på elva. De leker bekymringsløst i vannet, plasker rundt og jager hverandre fram og tilbake. Etter en stund får de nok, og finner én etter én veien mot land. Noen vagger seg av gårde, bort fra Drømmetreets rekkevidde. Andre blir bare stående ved vannkanten, helt stille. Jeg tror de sover. Hva drømmer de om?

Jeg løfter øynene mine. På den andre siden av elva står en stor gruppe mennesker. Nesten alle er menn, sannsynligvis i tredve-førtiåra. De har på seg jeans og dyre allværsjakker, og står samlet med ansiktene mot hverandre og hendene i lomma. De har stått der helt siden jeg kom ned til elva. Det må ha gått minst en halvtime. Jeg forstår ikke helt hvorfor de bare står der. De forstår sikkert ikke hvorfor jeg står her under treet heller. Folk er rare.

Jeg har en drøm. Det er vel derfor jeg står her. Jeg snur meg rundt, og ser på lappene som henger i Drømmetreet. Det er fortsatt plass til drømmer på noen av dem. Jeg tar opp en blyant, og skriver drømmen min ned. Så ber jeg en stille bønn til Gud, om at han må la drømmen bli virkelighet. ”La den ikke blåse bort…”

...

Takk for at du gadd å lese. Neste gang lover jeg å blogge bilder!

Kommentarer mottaes med takk! Kanskje vil du fortelle meg hva DU drømmer om:)

Motivasjon og reisende mennesker

Jeg skal liksom sitte her og skrive oppgave nå. Men det gjør jeg ikke. Oppgaven handler om godt nyhetsspråk. Jeg skal analysere en dårlig nyhetsmelding og peke på alt som er dårlig, og begrunne hvorfor det er dårlig. Etterpå skal jeg skrive om teksten "slik at den tilfredstiller kravene til et godt nyhetsspråk."

Det er så vanskelig å motivere seg. Ikke fordi jeg synes det er uinteressant. Det er det ikke i det hele tatt. Jeg liker veldig godt å lese om språk, og lære hva det er som gjør en tekst god. Jeg blir fornøyd når jeg skjønner hvorfor setningene jeg skriver er tunge. Da kan jeg rette dem opp. Men det å skulle grave seg gjennom en lang tekst, finne feilene, deretter sette det hele i system og produsere en tekst på 4-5 sider virker fort som... ehh.. jobb!

Og det orker jeg ikke helt. Selv om jeg må. Det er litt over to dager til oppgaven bør være ferdig, og jeg har så vidt begynt. Helst vil jeg sitte her og skrive om andre ting. For eksempel det at alle bare reiser nå for tida.

Ja, det stemmer. Flere av vennene mine har reist bort fra Norge. Det er litt trist. Ikke for deres del selvfølgelig. Jeg tror de kommer til å få det utrolig bra dette året. Men for min egen del er det jo litt kjipt at de ikke er i Norge. Jeg kommer til å savne dere:

-Helene og Therese er i London. Der jobber de som ettåringer i NMS.
-Malin er på utveksling til USA.
-Stian dro til Australia på lørdag, for å gå på språkskole i åtte måneder.
-Hanne går på Hald, og skal reise til Thailand om noen få dager.

Jeg er, som sagt, fortsatt her i Norge, og nå må jeg jobbe videre med oppgaven min.

Flukten

En av de første dagene på skolen hadde vi workshop i kreativ skrivning. Vi fikk en oppgave å gå en tur og skildre det vi så. Etterpå samlet vi oss i grupper og ga hverandre kritikk, så vi kunne forbedre teksten. Dette er mitt andreutkast, som er litt bedre enn det første, men selvfølgelig ikke helt perfekt. Jeg legger det nå ut likevel:) Også legger jeg ved et bilde. Det har ingenting med saken å gjøre, men folk får mer lyst å lese når det er et bilde å se på også:

Flukten

Jeg kommer ut fra kantina på Høgskolen i Oslo – fra et rom fylt med mennesker til en hel skolegård fylt med mennesker. De sitter i sola langs murveggen og røyker. De står rundt omkring i gjenger og prater. De kommer gående inn og ut av dører. De er overalt! Jeg blir stressa og kjenner på menneskefrykten.

Plutselig overdøver en stemme alle de andre, med klar og høylytt sang. ”Vi skal forandre verden” synger ei jente, mens hun danser en munter vals med venninna si. Jeg smiler for meg selv. Sangstjerna har knall røde støvler, tights og en grønn ulljakke. På ungdomsskolen og videregående var det nesten ingen som turte å kle seg så kreativt. Men som student er alt lov. Noen ser ut som klovner, mens andre ser ut som reklameplakater for Gucci. Begge deler går helt greit. Selv liker jeg nok klovnene best.

Etter hvert legger jenta merke til at jeg ser på henne. Hun smiler og sier noe til venninna si. Så ser begge på meg. Jeg stikker. Rømmer ut gjennom skoleporten. Ut til den verden hun vil forandre. Jeg går over veien, krysser trikkeskinnene og setter meg på en mur. Det er masse trafikk. Biler som suser forbi. Trikker som buldrer og bråker. Og folk. Masse folk. De fleste av dem kommer strømmende ut av høgskolen. Studenter med rare klær og poser fulle av pensumbøker. Det er disse som skal forandre verden. 

Over porten til høgskolen, som tidligere har vært et bryggeri, står en stor svart pipe av metall. Jeg begynner å tenke. Forsvinner all kunnskapen som røyk ut av pipa når vi forlater skoleområdet? Forandrer vi virkelig verden til noe bedre? For samfunnet rundt meg synes kaldt og individualistisk, og det blir ikke bedre etter hvert som årene går. Jeg blir motløs.

”Eirik!” roper en stemme. Nei, det var sikkert bare innbilning. ”Eirik!” hører jeg igjen. Jeg ser meg over skuldra og oppdager at det er tanta mi som roper. Hun kikker på meg og smiler bredt. Jeg hopper i bilen og vi kjører av sted, bort fra alle menneskene. Jeg er trygg.