Enda flere bilder!

Hei venner og ukjente! Naa har jeg sannelig klart aa laste opp bilder igjen! Tenke seg til. Jeg skjemmer dere nesten bort... Vaersaagod, nyt:



Team Kampala er i live. Vi har det bra. Her er vi paa vei til en grillfest med FOCUS Uganda.


Maaten vi kom oss dit paa, var ved aa bruke taxi. I Kampala vil det si en minibuss med fjorten seter, som fylles til randen og litt til. Det finnes omtrent 20.000 taxier i Kampala, hvis jeg skal tro Prince, og det skal jeg. Taxiene er forresten alle av merket Toyota Hiace, saa jeg tror det finnes noen rike japanerne som er veldig glade i denne byen. Taxiene har ruter, men ikke rutetider. De kjoerer naar de er fulle, og med befolkningstettheten her i landet tar ikke det lang tid. Paa en vanlig dag befinner jeg meg i en av disse taxiene i omtrent en time, alt etter hva trafikken tillater.


Et annet viktig fremkomstmiddel her er boda-boda. Det er smaa lettmotorsykler og mopeder som vanligvis frakter fra en til tre personer inkludert sjaafoeren. Men jeg har blitt fortalt at de noen ganger baerer tre passasjerer, og jeg har med egne oyne sett en boda med sjaafoer, passasjer og tre geiter. Imponerende! Jeg klarte aa knipse et ok bilde av det, men det glemte jeg aa ta med her paa minnepinnen min. Du faar nok see seinere.


Barn er soete, og gjoer rare ting. Her er en gutt fra barneprosjektet, med en frisbee paa hodet.


Og her er enda noen gutter og jenter fra prosjektet. Snart skal jeg vaere laereren deres. Det blir spennende!


Jeg har vaert i bryllupp her to ganger allerede. Her ser du Maureen, som er resepsjonist paa FOCUS-kontoret, bli fulgt opp kirkegulvet av faren sin.


Jentene vaare klarte endelig aa finne kjoler til brylluppet, etter aa ha leitet i tre dager etter noe de kunne like. De ble i det minste veldig fine da, og stilte velvillig opp til et bilde.


Snoren maa klippes foer brudeparet kan gaa inn til festen.


Og de fikk foelge av to smaa barn (et kommende brudepar?)

Jeg skal kanskje skrive oppgave om bryllupp, og hvordan de reflekterer kulturen. Et bryllupp her ligner lite paa hva vi er vant med hjemme. De er mye stoerre. 300 gjester er helt normalt. Ogsaa er det ikke saa noeye med invitasjoner og saann. Jeg kan forklare litt naermere:
Da vi hadde vaert her i bare noen faa dager spurte kontaktpersonen vaar, Sam, om vi hadde lyst aa vaere med i et bryllupp.
"Joda, det hoertes jo goy ut. Hvem er det som gifter seg" spurte vi.
"Det er ei venninne av soestera mi som skal gifte seg. Hun hadde lyst aa ha dere med." svarte Sam. Vi kjente ikke soestera hans engang, men vi takket likevel ja.
"Naar er bryllupet da?"
"Om 30 minutter."
Saa saann er det. Ting er ikke som hjemme.

Ellers fikk jeg lyst aa nevne mobilnummeret mitt igjen. Jeg har mistet alle nummerene mine, fordi den forrige mobilen min en dag sovnet stille inn. Saa dere maa bare kontakte meg, hvis dere har lyst. Jeg hadde nok sendt litt flere hilsner hjem hvis jeg kunne:)

+256773087326

Endelig er bildene her!

Jeg har faatt det til! Det er kanskje ikke all verdens kvalitet paa bildene, ettersom FOCUS-kontorets (jeg har faatt streng beskjed om at det skrives med store bokstaver) datamaskin har gitt laptopen min virus. Den lever ikke mer. Men det fikser vi nok snart. Bildene er redigert paa Jan Kristians PC, som ogsaa maa sies aa vaere ganske haltende. Men vi kan leve med det.

Det er en stund siden siste oppdatering. Det har foregaatt ganske masse oppi hodet mitt den siste tida, og jeg har ikke helt visst hvordan jeg skal dele alt med verden, eller om jeg i det hele tatt skal dele det... Greia er at forholdet til Gud settes veldig paa proeve her. Fordi jeg er langt hjemmefra og Han er den eneste som virkelig kjenner meg. Fordi jeg ser mennesker som materielt sett lever i en hverdag totalt forskjellig fra hva jeg er vant til. Fordi jeg har kommet til et land der det ser ut som kristendom og religion i alle slags former gjennomsyrer hverdagen til de fleste mennesker. Fordi man skiller veldig hva som er hellig og verdslig her. Fordi jeg faktisk jobber i tjeneste for Gud naa. Vanskelige spoersmal og store utfordringer fyller hodet mitt. Dagboka mi lever i alle fall et spennende liv for tida, saa den blir et innholdsrikt minne naar jeg kommer hjem.
Men jeg har det bra. Ikke vaer redd!

Naa skal dere faa nyte bildene:



Hipp hurra for selvutloeser! Dette er i bakgaarden utenfor huset mitt. Gutten paa fanget er Benjamin, eller bare Benji, som er min lillebror her de neste maanedene. Han er tre og et halvt aar, og er akkurat like soet, grinete, ivrig, plagsom, koselig, vrang, morsom og uforstaaelig som treaaringer skal vaere. Men han er veldig smart, ogsaa snakker han saa bra at jeg noen ganger glemmer at han bare er tre aar.


Jan Kristian, min andre bror for tida, vasker klaer. Det er tungt arbeid, og jeg skal aldri mer klage over aa maatte sette paa en vaskemaskin hjemme. Men jeg tror ikke vertsmora vaar synes vi er saa flinke til aa vaske, for hun lurte paa om hun skulle ansette noen til aa ta klesvasken for oss. Jeg haaper det var stoerrelsen paa haugen med skittentoey som fikk henne paa tanken, og ikke at vi gaar rundt i skitne klaer. For vi er reine altsaa!



The FOCUS National Leadership Summit 2007, paa Gerenge ved Victoriasjoen. Ledertreningsleir for studenter fra hele Uganda. Og selvfoelgelig maatte jeg ta gruppebildet av de 200 frammoette. Utaknemlig jobb, for det er umulig aa faa et bra bilde av saa mange mennesker som egentlig ikke vil bli tatt bilde av...


En ivrig taler. Jeg har blitt fortalt at ugandiske studenter er glad i ivrige talere. Saanne som roper og skriker, og sier "Praise the Lord" i annen hver setning. Jeg tror det er sant.


Hald-studenter nyter en kopp te. Fra venstre: Margrethe, Prince (var i Stavanger i fjor) og Inger Johanne.


En soet valp. Det var like foer vi kjoerte over den og alle broedrene dens da vi skulle dra fra campen. Men det gikk bra.


En glad student!


Paa stranda ved Victoriasjoen. Det var herlig aa faa bade!




PS! Jeg savner deg! Og takk for alle kommentarer. Jeg leser, men har ikke tid til aa svare, for naa gaar snart tida mi ut!

Oly otya?

Og da satt jeg her igjen. Planet Cafe funker ganske saa bra. Men jeg har hoert om en enda bedre en, og da kan jeg kanskje ta med laptopen og laste opp noen bilder. Jeg har faatt tatt endel til naa, men jeg varmer fortsatt bare opp.

Paa soendag var det Focus Grand Reunion. 35-aarsjubileum for FOCUS Uganda. Jeg og Inger Johanne hadde ansvaret for bilder, og jeg tok ca 600. Tror jeg venter noen dager foer jeg knipser igjen.Folk lurer litt paa hva jeg bruker dagene mine paa her nede i varmen. Jeg har vaert her i to og en halv uke, saa vi er fortsatt ganske i startfasen. Men etter hvert kommer ukesplanen min til aa see ut som noe slikt:

Mandag: Kontorarbeid og andre diverse ymseheter
Tirsdag: STEM-training. STEM staar for short term experience in ministry, og jeg er en STEM-worker.
Onsdag - Fredag + soendag: Fylles med studiedag, fridag og arbeid paa universitetet, litt etter hva som passer best.
Loerdag: Child Project. Focus har et barneprosjekt for slumbarn i omraadet rundt kontoret. Hver loerdeag samles ca 150 barn fra under barneskolealder helt opp til universitetsalder paa omraadet til Focus. I loepet av dagen har de timer i bibelundervisning, life-skills, helse og engelsk, avbrutt av pauser med lek og naeringsrik maisgroet. Kl 1300 faar de en stor lunsj. Jeg er imponert over hvor mye de ungene klarte aa spise. Jeg hadde problemer med aa faa ned porsjonen min, ogsaa klarer barn paa seks aar aa faa ned like mye. Det sier nok litt om hverdagen deres utenfor hagen til Focus. Det er ikke saa lett aa la fattigdommen synke inn over seg, selv om man lever saa og si midt oppi det, og naar jeg er paa barneprosjektet tenker jeg egentlig ganske lite over hva som er virkeligheten for barna ellers i uka. Men dette prosjektet gjoer virkelig en forskjell. Saa vidt jeg vet betaler Focus, med hjelp av sponsorer rundt omkring i verden, baade loerdagsarrangementet og skolegangen til barn ellers i uka. Jeg tror foreldrene ogsaa maa betale en liten sum til prosjektet, men til gjengjeld kommer medarbeidere fra Focus paa besoek til familiene og ser at de har det bra.

Saa vil dere kanskje hoere litt mer om hva det vil si aa vaere STEM-worker. Da kan jeg begynne med aa fortelle litt om Focus Uganda.

Fellowship Of Christian UnionS ble som du har forstaatt startet for 35 aar siden. Organisasjonen ble opprettet i av ugandiske studenter som hadde hatt kristne fellesskap paa universitetene sine (saakalte Christian Unions). De saa at de trengte aa organisere alle studentlagene, og dermed var Focus blitt til.

Focus har en visjon: "To change students to transform society."Dette skal de faa til ved hjelp av evangelisering (bringe studenter til tro), disippelskap (er det en daarlig oversettelse av disipleship. Det betyr i alle fall aa hjelpe studenter aa vokse i troa), ledertrening og social action (det vil si aa engasjere seg i andre menneskers problemer, materielt eller psykisk/spirituelt, baade en person av gangen og i politikken)

Som STEM-worker skal jeg arbeide mot disse maalene paa Makerere university, som er det stoerste universitetet i Uganda. Jeg tror de er 30.000 - 40.000 studenter. Jeg skal arbeide med care groups (et lite felleskap av typen bibelgruppe pluss pluss) og jeg skal drive disippelskap og mentoring med enkelte studenter.

Det kan virke som et stort og skummelt arbeid. Jeg skal drive mentoring. Disippelskap... Jeg er da ingen mentor. Men jeg gjoer det ikke alene. Gud er med meg i alt. Legger jeg arbeidet i hans hender ordner det meste seg ganske saa greit:) Det er han som arbeider mest, ikke jeg. "For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og haap." Jeremia 29.11.

Jeg og Jan Kristian, min romkamerat og delvis teampartner*, lagde oss en visjon foer vi dro ut. "La din vilje skje." Guds vilje for oss er bare god. Det kan skje utrolige ting om man lar Gud lede seg, og det ser jeg at har skjedd allerede i livet mitt. Bare se! Jeg er i Uganda, og skal vaere her i seks maaneder. Jeg hadde ikke havnet her hvis det ikke var for Han.

En liten utfordring. Stol paa Gud. Legg livet ditt i hans hender. Du kommer aldri til aa angre:)

*Ja, ting er uforutsigbare her. Jeg skal ikke jobbe med Janki paa universitetet, slik som det foerst var planlagt. I aar ville de ha oss til aa jobbe en gutt og en jente paa hvert universitet. Min nye teampartner og felles fotograf er Inger Johanne. Les bloggen hennes, saa ser du at hun blir fin aa jobbe med:)

Saann. Naa faar jeg bare haape at jeg klarer aa publisere dette en gang, og ikke flere.

"Mzungu! How are you?"

Da satt jeg her og skreiv igjen. Jeg har vaert i Uganda i snart en uke naa, og dette er andre muligheten jeg har faatt til aa bruke internett. Jeg og Janki skulle egentlig ha flyttet inn til vertsfamilien i paa soendag, men man opplever stadig at ting aldri foregaar som planlagt. Vertsmoren vaar har visst faatt feber, og vi flytter ikke inn foer i morgen eller i overmorgen. Mens vi venter bor jeg og Jan Kristian hos Sam, som bor paa FOCUS-omraadet, og er en av kontaktpersonene.

I dag er det nasjonaldag her i Uganda. Men det hadde jeg ikke visst om ingen fortalte meg det. Dagen gaar stort sett som normalt, og kan paa ingen maate sammelignes med 17.mai.Ellers kan jeg fortelle at jeg var paa mitt foerste kirkebesoek her paa soendag. Vi var i en pinsekirke som het Deliverance Church. Det var litt mer livlig enn en gudstjeneste i Mandal kirke, men det var ikke saa karismatisk at jeg ble skremt:P Den stoerste forskjellen var vel egentlig at det varte dobbelt saa lenge som i Norge. Tre timer er masse det!

Naar det gjelder kultursjokk og andre vanskeligheter gaar det litt opp og ned. Paa Hald laerte vi om kultursjokk-kurven. Foerst gaar vi gjennom en turistfase, foer vi plutselig etter noen uker forstaar at vi faktisk bor her, og vi bare vil hjem. Mot slutten kommer man inn i en fase der man begynner aa forstaa kulturen igjen. Man vil fortsatt hjem, men ting gaar bedre. Naar vi er gjennom dette havner vi i den siste fasen, der alt egentlig er helt greit. Det store kultursjokket kommer visst i desember for de fleste Hald-elevene. Jeg foeler nesten at jeg gaar gjennom hele kurven hver eneste dag!

Alt er veldig annerledes her, og dermed er jeg og mitt veldig annerledes fra alt som er her. I gaar ble jeg med hushjelpen Daniel til markedet for aa handle. Det var utrolig stort.Masse folk over alt, og jeg var den eneste hvite. "Mzungu! How are you?" Dette er ord jeg hoerer stort sett hele tida her mens jeg gaar i gatene, og paa markedet var det ekstra gjeldende. De fleste er veldig vennlige, men jeg kommer nok til aa bli litt lei av aa hoere "mzungu, mzungu" flere ganger daglig. "Blbalbablabla mzungu blablabla" etterfulgt av latter er spesielt goey. Men jeg tar det egentlig bare med en smil. Kanskje litt for mye med et smil de gangene de fornaermer meg paa luganda, og jeg bare smiler og vinker tilbake.

Det er noen ting jeg kjenner godt igjen hjemmefra her. Maten bestaar for eksempel av mye poteter og ris, og det er jeg da ikke helt fremmed for. Men spisevanene ellers er helt forskjellig fra det jeg er vant til. Frokost er ikke en stor ting her. Broed serveres helst bare som tilbehoer til te. Og et skikkelig maaltid skal vaere varmt, og de to viktigste maaltidene er lunch og kvelds.

Men det er ting jeg merker jeg kommer til aa savne. Jeg kan nevne noen faa: Vennene mine. Havet. Trafikkregler. Offentlig system for renhold og soeppeltoemming. Frisk norsk luft. At folk faktisk fikser ting naar de gaar i stykker.

Det blir for dumt aa fokusere paa disse tingene her. Jeg kan heller nevne noen fine ting Uganda har, som man ikke finner i Norge paa samme maate. Menneskene her er utrolig vennlige og gjestfrie. Av og til blir det nesten for mye. Maten er overraskende god. African time passer meg egentlig veldig bra. Det er ikke saa mye stress og mas her som hjemme. Hverdagen er mye mer gjennomsyret av kristendommen. Man ber oftere, takker Gud stadig vekk. Det virker som de kristne her er mye stoltere over troa si enn vi er i Norge. Det foeles godt. Ogsaa kan jeg ikke nekte for at vaeret er en tanke bedre enn det du finner i en norsk oktober.

Det funker litt som terapi aa faa skrive ned det man opplever og foeler. I gaar var jeg litt sliten av alle inntrykkene (jeg var vel i kultursjokkdelen av dagen min) og da endte jeg faktisk opp med aa skrive ti og en halv side i dagboka mi. Det sier vel egentlig ikke deg noe, siden du ikke har sett stoerrelsen paa boka. Jeg tror den er A5. Naa har jeg kanskje allerede skrevet saa masse at folk ikke kommer til aa gidde aa lese hele innlegget, og jeg kunne skrevet masse mer.

Men naa er tida mi paa nettkafeen snart over. Takk til alle som gidder aa lese, og en ekstra stor takk til dere som gidder aa legge igjen kommentarer.
Jeg faar avslutte med noe typisk ugandisk. Man hoerer det baade i kirka og andre steder man aldri hadde regnet med aa hoere slikt:)
-Praise the Lord!
-Amen!

"Mzungu! How are you?"

Da satt jeg her og skreiv igjen. Jeg har vaert i Uganda i snart en uke naa, og dette er andre muligheten jeg har faatt til aa bruke internett. Jeg og Janki skulle egentlig ha flyttet inn til vertsfamilien i paa soendag, men man opplever stadig at ting aldri foregaar som planlagt. Vertsmoren vaar har visst faatt feber, og vi flytter ikke inn foer i morgen eller i overmorgen. Mens vi venter bor jeg og Jan Kristian hos Sam, som bor paa FOCUS-omraadet, og er en av kontaktpersonene.

I dag er det nasjonaldag her i Uganda. Men det hadde jeg ikke visst om ingen fortalte meg det. Dagen gaar stort sett som normalt, og kan paa ingen maate sammelignes med 17.mai.Ellers kan jeg fortelle at jeg var paa mitt foerste kirkebesoek her paa soendag. Vi var i en pinsekirke som het Deliverance Church. Det var litt mer livlig enn en gudstjeneste i Mandal kirke, men det var ikke saa karismatisk at jeg ble skremt:P Den stoerste forskjellen var vel egentlig at det varte dobbelt saa lenge som i Norge. Tre timer er masse det!

Naar det gjelder kultursjokk og andre vanskeligheter gaar det litt opp og ned. Paa Hald laerte vi om kultursjokk-kurven. Foerst gaar vi gjennom en turistfase, foer vi plutselig etter noen uker forstaar at vi faktisk bor her, og vi bare vil hjem. Mot slutten kommer man inn i en fase der man begynner aa forstaa kulturen igjen. Man vil fortsatt hjem, men ting gaar bedre. Naar vi er gjennom dette havner vi i den siste fasen, der alt egentlig er helt greit. Det store kultursjokket kommer visst i desember for de fleste Hald-elevene. Jeg foeler nesten at jeg gaar gjennom hele kurven hver eneste dag!

Alt er veldig annerledes her, og dermed er jeg og mitt veldig annerledes fra alt som er her. I gaar ble jeg med hushjelpen Daniel til markedet for aa handle. Det var utrolig stort.Masse folk over alt, og jeg var den eneste hvite. "Mzungu! How are you?" Dette er ord jeg hoerer stort sett hele tida her mens jeg gaar i gatene, og paa markedet var det ekstra gjeldende. De fleste er veldig vennlige, men jeg kommer nok til aa bli litt lei av aa hoere "mzungu, mzungu" flere ganger daglig. "Blbalbablabla mzungu blablabla" etterfulgt av latter er spesielt goey. Men jeg tar det egentlig bare med en smil. Kanskje litt for mye med et smil de gangene de fornaermer meg paa luganda, og jeg bare smiler og vinker tilbake.

Det er noen ting jeg kjenner godt igjen hjemmefra her. Maten bestaar for eksempel av mye poteter og ris, og det er jeg da ikke helt fremmed for. Men spisevanene ellers er helt forskjellig fra det jeg er vant til. Frokost er ikke en stor ting her. Broed serveres helst bare som tilbehoer til te. Og et skikkelig maaltid skal vaere varmt, og de to viktigste maaltidene er lunch og kvelds.

Men det er ting jeg merker jeg kommer til aa savne. Jeg kan nevne noen faa: Vennene mine. Havet. Trafikkregler. Offentlig system for renhold og soeppeltoemming. Frisk norsk luft. At folk faktisk fikser ting naar de gaar i stykker.

Det blir for dumt aa fokusere paa disse tingene her. Jeg kan heller nevne noen fine ting Uganda har, som man ikke finner i Norge paa samme maate. Menneskene her er utrolig vennlige og gjestfrie. Av og til blir det nesten for mye. Maten er overraskende god. African time passer meg egentlig veldig bra. Det er ikke saa mye stress og mas her som hjemme. Hverdagen er mye mer gjennomsyret av kristendommen. Man ber oftere, takker Gud stadig vekk. Det virker som de kristne her er mye stoltere over troa si enn vi er i Norge. Det foeles godt. Ogsaa kan jeg ikke nekte for at vaeret er en tanke bedre enn det du finner i en norsk oktober.

Det funker litt som terapi aa faa skrive ned det man opplever og foeler. I gaar var jeg litt sliten av alle inntrykkene (jeg var vel i kultursjokkdelen av dagen min) og da endte jeg faktisk opp med aa skrive ti og en halv side i dagboka mi. Det sier vel egentlig ikke deg noe, siden du ikke har sett stoerrelsen paa boka. Jeg tror den er A5. Naa har jeg kanskje allerede skrevet saa masse at folk ikke kommer til aa gidde aa lese hele innlegget, og jeg kunne skrevet masse mer.

Men naa er tida mi paa nettkafeen snart over. Takk til alle som gidder aa lese, og en ekstra stor takk til dere som gidder aa legge igjen kommentarer.
Jeg faar avslutte med noe typisk ugandisk. Man hoerer det baade i kirka og andre steder man aldri hadde regnet med aa hoere slikt:)
-Praise the Lord!
-Amen!

"Mzungu! How are you?"

Da satt jeg her og skreiv igjen. Jeg har vaert i Uganda i snart en uke naa, og dette er andre muligheten jeg har faatt til aa bruke internett. Jeg og Janki skulle egentlig ha flyttet inn til vertsfamilien i paa soendag, men man opplever stadig at ting aldri foregaar som planlagt. Vertsmoren vaar har visst faatt feber, og vi flytter ikke inn foer i morgen eller i overmorgen. Mens vi venter bor jeg og Jan Kristian hos Sam, som bor paa FOCUS-omraadet, og er en av kontaktpersonene.

I dag er det nasjonaldag her i Uganda. Men det hadde jeg ikke visst om ingen fortalte meg det. Dagen gaar stort sett som normalt, og kan paa ingen maate sammelignes med 17.mai.Ellers kan jeg fortelle at jeg var paa mitt foerste kirkebesoek her paa soendag. Vi var i en pinsekirke som het Deliverance Church. Det var litt mer livlig enn en gudstjeneste i Mandal kirke, men det var ikke saa karismatisk at jeg ble skremt:P Den stoerste forskjellen var vel egentlig at det varte dobbelt saa lenge som i Norge. Tre timer er masse det!

Naar det gjelder kultursjokk og andre vanskeligheter gaar det litt opp og ned. Paa Hald laerte vi om kultursjokk-kurven. Foerst gaar vi gjennom en turistfase, foer vi plutselig etter noen uker forstaar at vi faktisk bor her, og vi bare vil hjem. Mot slutten kommer man inn i en fase der man begynner aa forstaa kulturen igjen. Man vil fortsatt hjem, men ting gaar bedre. Naar vi er gjennom dette havner vi i den siste fasen, der alt egentlig er helt greit. Det store kultursjokket kommer visst i desember for de fleste Hald-elevene. Jeg foeler nesten at jeg gaar gjennom hele kurven hver eneste dag!

Alt er veldig annerledes her, og dermed er jeg og mitt veldig annerledes fra alt som er her. I gaar ble jeg med hushjelpen Daniel til markedet for aa handle. Det var utrolig stort.Masse folk over alt, og jeg var den eneste hvite. "Mzungu! How are you?" Dette er ord jeg hoerer stort sett hele tida her mens jeg gaar i gatene, og paa markedet var det ekstra gjeldende. De fleste er veldig vennlige, men jeg kommer nok til aa bli litt lei av aa hoere "mzungu, mzungu" flere ganger daglig. "Blbalbablabla mzungu blablabla" etterfulgt av latter er spesielt goey. Men jeg tar det egentlig bare med en smil. Kanskje litt for mye med et smil de gangene de fornaermer meg paa luganda, og jeg bare smiler og vinker tilbake.

Det er noen ting jeg kjenner godt igjen hjemmefra her. Maten bestaar for eksempel av mye poteter og ris, og det er jeg da ikke helt fremmed for. Men spisevanene ellers er helt forskjellig fra det jeg er vant til. Frokost er ikke en stor ting her. Broed serveres helst bare som tilbehoer til te. Og et skikkelig maaltid skal vaere varmt, og de to viktigste maaltidene er lunch og kvelds.

Men det er ting jeg merker jeg kommer til aa savne. Jeg kan nevne noen faa: Vennene mine. Havet. Trafikkregler. Offentlig system for renhold og soeppeltoemming. Frisk norsk luft. At folk faktisk fikser ting naar de gaar i stykker.

Det blir for dumt aa fokusere paa disse tingene her. Jeg kan heller nevne noen fine ting Uganda har, som man ikke finner i Norge paa samme maate. Menneskene her er utrolig vennlige og gjestfrie. Av og til blir det nesten for mye. Maten er overraskende god. African time passer meg egentlig veldig bra. Det er ikke saa mye stress og mas her som hjemme. Hverdagen er mye mer gjennomsyret av kristendommen. Man ber oftere, takker Gud stadig vekk. Det virker som de kristne her er mye stoltere over troa si enn vi er i Norge. Det foeles godt. Ogsaa kan jeg ikke nekte for at vaeret er en tanke bedre enn det du finner i en norsk oktober.

Det funker litt som terapi aa faa skrive ned det man opplever og foeler. I gaar var jeg litt sliten av alle inntrykkene (jeg var vel i kultursjokkdelen av dagen min) og da endte jeg faktisk opp med aa skrive ti og en halv side i dagboka mi. Det sier vel egentlig ikke deg noe, siden du ikke har sett stoerrelsen paa boka. Jeg tror den er A5. Naa har jeg kanskje allerede skrevet saa masse at folk ikke kommer til aa gidde aa lese hele innlegget, og jeg kunne skrevet masse mer.

Men naa er tida mi paa nettkafeen snart over. Takk til alle som gidder aa lese, og en ekstra stor takk til dere som gidder aa legge igjen kommentarer.
Jeg faar avslutte med noe typisk ugandisk. Man hoerer det baade i kirka og andre steder man aldri hadde regnet med aa hoere slikt:)
-Praise the Lord!
-Amen!

Gjett hvor jeg er:)

Jeg er i Uganda! Jeg har funnet meg en internettkafe. Det gjoer litt vondt aa vaere vant til norsk bredbaand naar internett gaar saa seint som dette. Loesningen min er aa skrive innlegget pa notepad mens blogger.com laster opp, i haap om aa rekke aa publisere foer mine 25 minutter er omme. Jeg har det fint her til naa. Vi hadde en fin reise hit i et stort fint fly, med masse filmer aa see paa skjermen i seteryggen foran oss. Men du er jo ikke interessert i aa hoere om et fly, er du vel? Du vil heller hoere om Uganda sier du? Ja, okei. Uganda er varmt. Veldig varmt. Spesielt inne paa denne nettkafeen. Uganda er frodig og groent, og har stoevete og humpete roede veier. I Uganda er det masse trivelige mennesker. I Uganda er det VELDIG MASSE mennesker. I Kampala bor det nesten like mange som i Norge. I Uganda har de ikke norske bokstaver som ae oe og aa, hvis du skjoenner:) Naa skal jeg bruke de siste 8 minuttene mine paa a proeve aa laste opp dette her. Saa faar jeg proeve aa finne en bedre nettkafe neste gang. I mens maa du gjerne sende meg en melding paa mitt nye ugandiske mobilnr: 00256773087326

Oops! Bare 5 min igjen. Haaper det gaar...