En fin tanke mens jeg ventet på t-banen

En dag jeg og Lisbeth satt og ventet på t-banen kom to koselige gamle damer tassende inn på stasjonen. De gikk sakte forbi oss, mens de pratet med hverandre. Da de hadde gått langt nok bort til at de ikke kunne høre meg snakke, sa jeg med lav stemme:
- Du, Lisbeth. Tenk en dag, om mange, mange år, kommer jeg til å være gift med ei sånn gammel dame.

Alt kan sies med seks ord

Jeg har hatt lyst å blogge mange ganger i det siste. Men vi har ikke hatt internett hjemme i Strømsveien, fordi routeren vår har gått i stykker. Det var i alle fall det mannen i telefonen sa til Ane. Derfor har jeg altså ikke blogga. Nå sitter jeg et datarom på Høgskolen, der routeren ikke har gått i stykker. Så da blir det blogg.

Hvor denne trangen til å blogge kommer fra vet jeg ikke helt. Er det et ekstremt behov for oppmerksomhet som styrer meg? Tror jeg kanskje at jeg kan forandre verden med blogginga mi? Gjør jeg det for andres skyld - så de kan få noe hyggelig å lese på? Flommer jeg sånn over av gode ideer, at jeg bare må dele dem med verden rundt meg? Er det en form for dagbok - skriver jeg bare for å få orden på tankene mine? Føler jeg meg mer som en del av verden når jeg er publisert på internett?

/Hva er egentlig formålet med denne bloggen?/

Jeg vet ikke. Men jeg har i alle fall veldig lyst å blogge. Og da gjør jeg det.

Når jeg ikke har blogget på lenge, har jeg vanskelig for å begrense meg. Det er så mye jeg har hatt lyst å dele i det siste, men jeg kan ikke si alt på en gang. Da blir det bare langt og slitsomt å lese. Det er mye greiere å lese noe som er kort. For eksempel seks ord. Dét er kort det.

Jeg leste en artikkel i Aftenposten for en stund siden, om tekster skrevet med seks ord. Jeg synes det var en fantastisk idé. Derfor blir dette kanskje en ny spalte i bloggen min: "Alt kan sies med seks ord". Men jeg vil ikke skrive hele livet mitt med seks ord, slik som folk gjorde i Aftenposten. Da blir det jo bare ett innlegg, også kan jeg legge ned bloggen min etterpå. Jeg vil heller skrive om små og store ting jeg oppplever i hverdagen.

Jeg hadde store planer om å skrive et slikt innlegg for et par uker siden. Det ville sett slik ut:

"Snø! Så vakkert! Lenge siden sist."

Så sånn er det. Hvorfor blogger du?

Dette synes jeg er morsomt i alle fall

Det finnes masse morsomt på internet. Her er litt nyheter og politikk med ny mening, fra Pundit Kitchen:

 



:D

Sjekk også ut I Can Has Cheezburger og FailBlog

Jeg holder det jeg lover

Og det jeg har lovet er bilder. Her er et bilde fra veien som går omtrent rett forbi huset vårt.

Her er enda flere bilder:

Slik jeg ser det...
Svampeblogg firkant...

Klikker du på linkene får du opp alle bildene jeg har lastet opp til bloggen. De har delt seg i to album, ettersom jeg skifta navn på bloggen en gang i vår. Jeg har ikke gjort noen kjempejobb for å få til dette. Det hadde ordnet seg slik selv, også var blogger.com hyggelige nok til å fortelle meg det.

Ellers har jeg hatt en helt fantastisk helg:

Fredag kom Kjetil på besøk. Det var veldig fint å se han igjen. Til kvelden hadde vi invitert alle Hald-folk i Oslo på is og kakao. Den kvelden lo jeg mer enn jeg har gjort på lenge.

Lørdag spiste jeg taco med Johannes, Kristin og Lisbeth. (Takk for maten!) Vi skulle i Misjonssalen etterpå, og begynte å spise middag fem minutter før møtestart. Vi bor en halvtime unna Misjonssalen... Vi kom litt for seint. Etterpå havnet vi hjemme i sofaen og mimret om Uganda.

I går, søndag, gikk jeg en fantastisk tur med søndagsturgruppa. Vi var ute i godt over tre timer, og fikk spist oss middag hos en familie på Nordstrand. (Takk for maten!) Etterpå gikk vi på et utrolig bra møte på Bjølsen misjonskirke, som er den nye kirka mi:) Talen handlet om at vi har en tro bygget på løfter fra Gud, ikke følelser, kraft eller et sett leveregler. Og etter det dro vi hjem til Alex(/ks)ander (jeg vet ikke hvordan det skrives) og spiste pizza. (Takk for maten!) Seint, seint på kvelden var jeg hjemme igjen og kunne fullføre en skoleoppgave jeg måtte bli ferdig med før mandag (i dag) kl 12. Jeg drakk en kopp kaffe, som faktisk ikke var så verst, og klarte å holde meg våken så jeg var ferdig til å levere på nettet klokke 01.00.

Så det var en fin helg, synes jeg. Har du hatt en fin helg?

Drømmetreet

Jeg har lest i en av pensumbøkene mine at folk leser mye fortere på skjerm enn på papir. Man skummer liksom fort gjennom, og orker heller ikke lese lange tekster. Jeg merker det jo selv også. Men jeg vil be deg, hvis du har lyst å lese teksten min, om å lese den langsomt. Litt sånn som du ville lest et eventyr for et barn. Da tror jeg du vil få en mye bedre opplevelse.

Teksten er en skildringsoppgave vi hadde på skolen. Den kan bli en del av eksamensvurderinga mi. Nå går jeg mot norsk Jantelov-holdning ved å si: jeg er faktisk ganske fornøyd med den:)

God fornøyelse:

...

Drømmetreet

Ved Akerselva ligger et tre. Ja, det ligger faktisk nede. Det er et stort tre. Stammen er tykk, og grenene er lange og krokete. Selv om treet ligger nede, er det levende og grønt. På grenene vokser det friske, spisse blader. Over halvparten av røttene står fortsatt godt plantet i jorda. Jeg vet ikke hvor lenge det er siden treet veltet, men jeg ser for meg at det har ligget der noen år. Det ser rett og slett ganske etablert ut. Det passer så naturlig inn blant de vanlige trærne langs elva.

Nettopp fordi det ser så naturlig ut, kunne jeg lett gått forbi treet uten å stoppe. Men det gjør jeg ikke. På en av grenene henger det nemlig et stort hvitt skilt som fanger min oppmerksomhet.

Jeg går nærmere for å se hva som står skrevet:

”DRØMMETREET.
Del dine drømmer.
Ta en lapp og skriv det ned.”

Jeg går forbi skiltet, og inn under treets grener. Der åpner det seg en stor sal. Grenene har formet et tak, og noen tynne vegger som går halvveis ned til bakken. Bladene skygger for lyset fra himmelen, og selv om det er overskyet i dag forteller skyggen på bakken tydelig hva som er innenfor og utenfor salen. Det er noe mystisk med dette treet. Jeg tenker på Narnia, og Løven, heksa og klesskapet. Drømmetreet kunne vært en portal inn til en fantasiverden. Det er det på mange måter også.

Fra taket henger det tråder med drømmer på. På tykke, firkantede papirbiter har folk skrevet ned hva nettopp de drømmer om. Jeg vandrer omkring og begynner å lese drømmene. Det er helt vindstille, så det er lett å få tak på dem.

"Jeg drømmer om å bli håndballstjerne.”
”Jeg drømmer om at mamma skal bli stolt av meg.”
”Jeg drømmer om de store deilige puppene til dama mi. Ohh.”

Mens jeg leser drømmene, sløves sansene mine helt. Trafikken støyer utenfor parkområdet, men likevel opplever jeg total stillhet. Det er nesten magisk. Jeg forestiller meg at drømmene svever omkring under treet - at selve luften i salen er gjennomsyret med drømmer. Et vindkast finner veien inn under bladene. ”Å, nei!” tenker jeg. ”Drømmene blåser bort.” Det blir vindstille igjen, og jeg er snart tilbake i samme modus.

”Jeg drømmer om at barn skal få lov til å være litt lykkelige, uten å bekymre seg over alt som foreldrene kan finne på.”
”Jeg drømmer om en verden uten urettferdighet, en verden uten sult.”
”Jeg drømmer om mora di.” Det er alltid noen som skal ødelegge.

En flokk ender bryter stillheten i det de kommer flygende forbi meg. De går elegant og synkront ned for landing på elva. De leker bekymringsløst i vannet, plasker rundt og jager hverandre fram og tilbake. Etter en stund får de nok, og finner én etter én veien mot land. Noen vagger seg av gårde, bort fra Drømmetreets rekkevidde. Andre blir bare stående ved vannkanten, helt stille. Jeg tror de sover. Hva drømmer de om?

Jeg løfter øynene mine. På den andre siden av elva står en stor gruppe mennesker. Nesten alle er menn, sannsynligvis i tredve-førtiåra. De har på seg jeans og dyre allværsjakker, og står samlet med ansiktene mot hverandre og hendene i lomma. De har stått der helt siden jeg kom ned til elva. Det må ha gått minst en halvtime. Jeg forstår ikke helt hvorfor de bare står der. De forstår sikkert ikke hvorfor jeg står her under treet heller. Folk er rare.

Jeg har en drøm. Det er vel derfor jeg står her. Jeg snur meg rundt, og ser på lappene som henger i Drømmetreet. Det er fortsatt plass til drømmer på noen av dem. Jeg tar opp en blyant, og skriver drømmen min ned. Så ber jeg en stille bønn til Gud, om at han må la drømmen bli virkelighet. ”La den ikke blåse bort…”

...

Takk for at du gadd å lese. Neste gang lover jeg å blogge bilder!

Kommentarer mottaes med takk! Kanskje vil du fortelle meg hva DU drømmer om:)

Motivasjon og reisende mennesker

Jeg skal liksom sitte her og skrive oppgave nå. Men det gjør jeg ikke. Oppgaven handler om godt nyhetsspråk. Jeg skal analysere en dårlig nyhetsmelding og peke på alt som er dårlig, og begrunne hvorfor det er dårlig. Etterpå skal jeg skrive om teksten "slik at den tilfredstiller kravene til et godt nyhetsspråk."

Det er så vanskelig å motivere seg. Ikke fordi jeg synes det er uinteressant. Det er det ikke i det hele tatt. Jeg liker veldig godt å lese om språk, og lære hva det er som gjør en tekst god. Jeg blir fornøyd når jeg skjønner hvorfor setningene jeg skriver er tunge. Da kan jeg rette dem opp. Men det å skulle grave seg gjennom en lang tekst, finne feilene, deretter sette det hele i system og produsere en tekst på 4-5 sider virker fort som... ehh.. jobb!

Og det orker jeg ikke helt. Selv om jeg må. Det er litt over to dager til oppgaven bør være ferdig, og jeg har så vidt begynt. Helst vil jeg sitte her og skrive om andre ting. For eksempel det at alle bare reiser nå for tida.

Ja, det stemmer. Flere av vennene mine har reist bort fra Norge. Det er litt trist. Ikke for deres del selvfølgelig. Jeg tror de kommer til å få det utrolig bra dette året. Men for min egen del er det jo litt kjipt at de ikke er i Norge. Jeg kommer til å savne dere:

-Helene og Therese er i London. Der jobber de som ettåringer i NMS.
-Malin er på utveksling til USA.
-Stian dro til Australia på lørdag, for å gå på språkskole i åtte måneder.
-Hanne går på Hald, og skal reise til Thailand om noen få dager.

Jeg er, som sagt, fortsatt her i Norge, og nå må jeg jobbe videre med oppgaven min.

Flukten

En av de første dagene på skolen hadde vi workshop i kreativ skrivning. Vi fikk en oppgave å gå en tur og skildre det vi så. Etterpå samlet vi oss i grupper og ga hverandre kritikk, så vi kunne forbedre teksten. Dette er mitt andreutkast, som er litt bedre enn det første, men selvfølgelig ikke helt perfekt. Jeg legger det nå ut likevel:) Også legger jeg ved et bilde. Det har ingenting med saken å gjøre, men folk får mer lyst å lese når det er et bilde å se på også:

Flukten

Jeg kommer ut fra kantina på Høgskolen i Oslo – fra et rom fylt med mennesker til en hel skolegård fylt med mennesker. De sitter i sola langs murveggen og røyker. De står rundt omkring i gjenger og prater. De kommer gående inn og ut av dører. De er overalt! Jeg blir stressa og kjenner på menneskefrykten.

Plutselig overdøver en stemme alle de andre, med klar og høylytt sang. ”Vi skal forandre verden” synger ei jente, mens hun danser en munter vals med venninna si. Jeg smiler for meg selv. Sangstjerna har knall røde støvler, tights og en grønn ulljakke. På ungdomsskolen og videregående var det nesten ingen som turte å kle seg så kreativt. Men som student er alt lov. Noen ser ut som klovner, mens andre ser ut som reklameplakater for Gucci. Begge deler går helt greit. Selv liker jeg nok klovnene best.

Etter hvert legger jenta merke til at jeg ser på henne. Hun smiler og sier noe til venninna si. Så ser begge på meg. Jeg stikker. Rømmer ut gjennom skoleporten. Ut til den verden hun vil forandre. Jeg går over veien, krysser trikkeskinnene og setter meg på en mur. Det er masse trafikk. Biler som suser forbi. Trikker som buldrer og bråker. Og folk. Masse folk. De fleste av dem kommer strømmende ut av høgskolen. Studenter med rare klær og poser fulle av pensumbøker. Det er disse som skal forandre verden. 

Over porten til høgskolen, som tidligere har vært et bryggeri, står en stor svart pipe av metall. Jeg begynner å tenke. Forsvinner all kunnskapen som røyk ut av pipa når vi forlater skoleområdet? Forandrer vi virkelig verden til noe bedre? For samfunnet rundt meg synes kaldt og individualistisk, og det blir ikke bedre etter hvert som årene går. Jeg blir motløs.

”Eirik!” roper en stemme. Nei, det var sikkert bare innbilning. ”Eirik!” hører jeg igjen. Jeg ser meg over skuldra og oppdager at det er tanta mi som roper. Hun kikker på meg og smiler bredt. Jeg hopper i bilen og vi kjører av sted, bort fra alle menneskene. Jeg er trygg.