Jeg lever fortsatt...

Hei. Nå er det veldig lenge siden sist jeg har skrevet noe her på bloggen. Det er ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive om, men fordi jeg rett og slett har vært litt for opptatt til å blogge. Nå skal jeg se om jeg klarer å få skrevet ned hva jeg har vært opptatt med…

Det første som slår meg er at mange har spurt meg hvordan det har vært å feire jul her i varmen. Det har vært annerledes, men ikke dårlig…


Hjemme hos vertsfamilien vår var det pyntet til jul med plastikktre og julenisse.


Miriam på julefesten vi arrangerte på FOCUS. Hun ser litt ut som et juletre hun også.


Folk danset og hadde det gøy på festen. Like før dette hadde vi norske framført ”Glade jul” med munnspill, rytmeinstrument, sang og dans.

På julaften dro Inger Johanne, Margrethe, Jan Kristian og jeg på en julekonsert i Kampala Pentacostal Church. Jeg kom faktisk i ganske bra julestemning, selv om den ble noe dempet da jeg kom ut i varmen etter at showet var over. Det fantes hverken pinnekjøtt, julebrus eller snø, og siden ugandere feirer jul en dag etter oss var vi de eneste som var i feststemning.


Kristin reddet litt av julestemningen min da hun laget risgrøt for meg på lille julaften. Tusen takk:)

Men gleden over at det var jul var fortsatt til stede. Vi spiste julemiddag på en fin kinarestaurant i byen. Det eneste der som kunne minne om jul der var at jeg spiste så masse at jeg fikk vondt i magen. Etter maten dro vi hjem til jentene. Der åpnet vi de få gavene vi hadde. Jeg fikk badehette, svømmebriller med badegakkgakker, en t-skjorte det stod mzungu på og en fin afrikansk skjorte (den fikk jeg overraskende nok av safariguiden vår). Vi spiste særdeles vellykkede pepperkaker jentene hadde laget, drakk brus, så på bilder Inger Johanne hadde tatt i løpet av oppholdet, lo av det vanvittig stygge juletreet som stod i hjørnet pyntet med ballonger og Margrethe leste juleevangeliet på nydelig nynorsk. Gjeterne som var på nattevakt ”vart fælande redde.”

Jeg fortsetter på bokmål: ”Men engelen sa til dem: ’Frykt ikke! Jeg kommer til dere med et bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.’ ” Luk 2. 10-11 Når alle tradisjonene forsvinner sitter vi egentlig bare igjen med julebudskapet. En frelser er oss født. Og det er jo det alt handler om.

Den 25. desember var vi tilbake i turistmodus (Det skulle forbli slik ganske lenge.) Denne gangen bar det til Zanzibar. Endelig skulle jeg få se havet igjen! Vi hadde booket oss inn på Grand Bungalows, ved den lille landsbyen Jambiani på østsida av øya. Den andre dagen vi var der var vi ute og gikk en tur på stranden. Plutselig hørte vi en stemme. ”Kristian?! Kristian!” Og så kom Solvår og Sissil løpende fra hotellet sitt, med store smil rundt munnen. Vi ante ikke engang at vi var på samme øy, og i alle fall ikke i at vi var i den samme lille landsbyen.


Ord i sanden

Vi hadde en fin uke:


Team Uganda på stranda. (Oj, det rimer!)


Rashid var manager på Grand Bungalows Jambiani.


Inger Johanne leker med barn på stranda.


Jan Kristian slapper av.


Vi dro inn til hovedstaden, Stonetown, et par ganger. Arkitekturen der var gammel, slitt og stilig.


Barn som løper på stranda i Stonetown


Bazunguer på bytur


Margrethe i en firkant på et hotell der vi spiste lunsj.


"I was there too, you know!"


Båt.


Vi traff på flere kjente på Zanzibar. Gang på gang møtte vi på Bjarte, som underviste oss på KRIK-dagen på Hald, og Anita som nylig ble kona hans. De var på bryllupsreise. Se så forelska hun er!


Solvår diskuterer smykkepriser med en masai i Jambiani. Hvordan masaien hadde klart å forville seg til en strand på Zanzibar har jeg ingen anelse om.

Da ferien var over skulle vi videre til Nairobi på konferanse med FOCUS Kenya. Hvis du har fulgt litt med på nyheter i det siste forstår du sikkert at situasjonen der var litt ustabil. Konferansen ble avlyst, og vi dro rett til den norske skolen, der vi senere skulle ha infield. Der møtte vi Kristin, Margrethe, Ane, Mari, Vegard, Tord, Lisbeth og Maria. Nesten alle Hald-studentene i Øst-Afrika var samlet. Vi var helt trygge, og koste oss med varme dusjer, senger med dyne, god mat, og vann som kunne drikkes rett fra springen. Da vi fikk vite at infield ble flyttet til Kampala ble vi egentlig ganske skuffet. Men det var nok til det beste. Hvis du vil lese mer om urolighetene i Kenya får du kikke litt på andre Hald-blogger...


Inger Johanne og Mari koser seg i ronsene/huskene/dissene (stryk det som ikke passer) på den norske skolen.


Tidenes tristeste juletre på Jomo Kenyatta International Airport i Nairobi. Vi tilbragte tolv timer på den flyplassen da vi ble evakuert fra Kenya.


Welcome to Uganda. Så fin var ikke flyplassen på Entebbe før CHOGM!


Ane bader i bagasjen vår…


… mens Inger Johanne har mistet sin på veien til Kampala. Den dukket opp mange dager seinere, etter mye mas og krangling med Kenya Airways.


The View from Nob View


Jan Kristian lagde dette kunstverket av et bilde en kveld på restauranten Blue Mango. Riktig så kreativt!

Infield i Uganda ble veldig bra. Vi hadde noen dager fri før det startet. Da Solvår, Sissil, Oda, Åse Marie og lærerne Wenche og Siri dukket opp var vi fulltallige og infield kunne starte. Vi bodde de første dagene på Nob View Hotell i Ntinda, Kampala. Første dagen hadde vi litt undervisning, og brukte tid på evaluering og å snakke om oppholdet vårt. Senere på dagen dro vi på fotballkamp.


Vi så CRO Mbale (laget fra barnehjemmet Lisbeth og Maria jobber på) mot et lag jeg aldri fikk med meg navnet på. Resultatet trenger vi ikke snakke om.

Dagen etter dro vi til den norske ambassaden, der vi ble fortalt om situasjonen politisk og sosialt i Øst-Afrika, og vi spiste noen usannsynlig gode sandwicher.


Kongelig Norsk Ambassade.


På vei fra ambassaden til hotellet på en boda boda.

Så dro vi videre til Jinja, en koselig by ved Nilens kilde. (Tror jeg i alle fall. Nilens kilde er litt omdiskutert. I’m confused...) Der var vi i fire dager. Vi fortsatte med mer undervisning og samtaler, og arbeidet med informasjonsarbeid. På ettermiddagene hadde vi fri.


Undervisning… Det var mer spennende enn det ser ut altså.


Slik tar man oftest bilder i Uganda. Masse luft, rette kropper og mest mulig natur.


En flaggermus


Mange flaggermus


Hvor er Nilens kilde egentlig?

En av dagene dro en gjeng og hoppet i strikk. Jeg var ikke en av dem, så jeg fungerte som fotograf.


Sissil hopper i strikk.


Tord hopper i strikk.

Den siste dagen i Jinja dro vi på guidet sykkeltur langs Nilen og gjennom landsbygda. Det må ha vært litt av et syn for de lokale å se 18 hvite kropper sykle forbi husene deres. Som vanlig var det stor glede for barna å se mzunguer og vi fikk hilsner på luganda (Oly otya?), swahili (Jambo!), engelsk (How are you? – uttales hao a jo) og arabisk (Salama aleykum).


Ut på tur…


aldri sur. (For en klisjé. Jeg skammer meg...)

Da infield var over var vi tilbake på jobb, men det føltes ikke helt som ferien var ferdig likevel. Team Kenya var på flukt og befant seg fremdeles i Kampala, mens de ventet på å bli flyttet til Kamerun og Tanzania. Vi var fortsatt så mange samlet at det ikke føltes helt som hverdag. Og ikke nok med det. Før vi tok farvel med Team Kenya rakk vi en retreat med STEM-teamet fra FOCUS Uganda (dvs. de fire bazunguer pluss Miriam og Justina) for å evaluere arbeidet og legge planer for hva som skal gjøres fremover i studentarbeidet. Vi besøkte dyreparken i Entebbe og overnattet et koselig sted som het Banana Village.


Stilig statue i Banana Village


"Oooh!"


Et tynt gjerde var det eneste som skilte meg og løven… Det var faktisk ganske skummelt, og løven var mye større enn det ser ut her.


Årets STEM-team og våre Training secretaries.

Nå begynner hverdagen å forme seg igjen. Det ligger mye spennende arbeid foran oss: Vi har begynt med STEM-undervisning igjen. Nå forbereder vi oss til å lage en bibelstudieguide som skal deles ut på en misjonskonferanse i mars. Denne konferansen skal vi også være med å arrangere. Jeg har fått ansvar for å lage en reklamefilm for barneprosjektet. Det er jo utfordrende nok for en gutt som i hovedsak er fotograf og ikke regissør, og bare har et kompaktkamera å filme med. Jeg krysser fingrene og folder hendende for at jeg skal klare å lage noe dugelig før fristen går ut. Studentene kommer snart tilbake på universitetet igjen, og da begynner arbeidet der, vi skal besøke regionale kontorer rundt om i landet, jeg har pensum å lese, oppgave å skrive og mange andre ting å tenke på. Det blir mye jobb. Men det blir gøy.
Og jeg skal nok få tid til å blogge litt også:)

Takk for at du gidder å lese!

Safari (del 2)

Her kommer del to av mine opplevelser som turist i mitt nye hjemland. Hvis du ikke har lest første del anbefaler jeg å lese den først. Uansett hva du foretar deg synes jeg du kan skrive ned mitt nye mobilnummer før jeg gjør noe som helst. +256757892018. Mobilen min ble nemlig stjålet av lommetyver da jeg var på vei inn i kirka i går. Litt kjipt, men sånt skjer.


... Senere den samme dagen skulle vi ut på Nilen og se på dyrelivet der. På ferjeleiet var det noen ivrige bavianer som ikke var redde for folk. En av dem prøvde å komme seg inn i bilen vår for å stjele mat. Sjåføren vår jaget den vekk. Bavianen ble hissig over ikke å få viljen sin, og så etter en måte å få utløp for sinnet sitt på. Tre bazunguer stod samlet og kikket interessert på bavianen. Bavianen kikket tilbake, og bestemte seg plutselig for å angripe dem.


Fotografen som bor i meg våknet raskt. Jeg var rask på avtrykkeren, og fikk heldigvis dokumentert noe av det morsomste jeg har opplevd på lenge. Jeg håper det er litt morsomt for dere også.


Jan Kristian er lettet over å ha overlevd møtet med den sinte bavianen.


Og vi fikk nok en gang se dyr før vi egentlig hadde begynt å lete etter dem.


Fest og glede på båten.


Og flere dyr ble det. Her er enda noen tonn flodhest.


Vi så mange krokodiller som lå og koste seg i vannkanten.

Det var meninga at vi skulle komme oss helt til fossen på båtturen, men på grunn av motortrøbbel ble det aldri noe av. Men fosser har vi da nok av i Norge. Så lenge vi fikk se flodhester og krokodiller var vi fornøyde. Og nå som Per forteller meg at det ikke virkelig var Nilens kilde (noe som jeg egentlig var litt skeptisk til om var sant i første omgang), gjorde det enda mindre at vi ikke nådde fram.

Det var også meninga at vi skulle sove på det samme hotellet to netter, men av grunner bare reiseselskapet vet ble heller ikke det noe av. Det nye hotellet var av god standard, men det var ikke like snobbete som det første vi sov på. Selv om det fortsatt var "up-market" føltes det litt mer safari. Vi bodde i hytter, der store deler av veggene og vinduene bestod av myggnetting laget av metall. Siden strømmen var gått var den eneste belysninga på rommene noen få stearinlys. Det gjorde jo alt litt mer koselig og eksotisk.


Jan Kristian skriver sine memoarer mens han slapper av på verandaen. "Livingstone I presume?"



På hotellet fikk jeg bade for første gang på veldig lenge. Jeg ble litt overrasket over hvor viktig vann er for meg. Å få kroppen omsluttet av vann gjorde meg utrolig glad. Det var som barnet i meg våknet, og alt var bare fryd og gammen.

Men det var ikke det eneste vannet vi skulle møte på den kvelden. Rett før kveldsen ble servert åpnet himmelen seg. Tropisk regn i mengder som ville fått Bergen til å vandre ydmykt bort med halen mellom beina.


Utsikten fra kveldsmatbordet. (Uff, det var et dårlig ord.)

Vi var våte og kalde da vi spiste kvelds, og noen av oss fikk en ganske kald natt, da myggnetting ikke akkurat gir mye ly for hverken regn eller vind. Men det var ikke så ille at noen av oss ble syke eller kom i dårlig humør. Neste morgen spiste vi en god frokost før det bar ut på veien igjen.


Utsikten fra frokostbordet var ikke dårligere enn dagen før.

Neste del av opplegget vårt var en tur i skogen. Skogen i seg selv var ikke så spesiell. Den så nesten ut som en vanlig europeisk skog, bortsett fra at løvene på bakken var litt større og det hang noen lianer her og der. Grunnen til at vi dro inn i skogen var at det var sjimpanser der. Det finner man ikke i skogene rundt Sukkevann eller Frekhaug...


En annen ting som var annerledes var at det fantes noen vanvittige trær mellom den vanlige skogsveksten. Det forklarer nok hvor de store bladene kom fra, tenker jeg.


I was there too! Som fotograf er det viktig å dokumentere sin egen tilstedeværelse. Man kan ende opp med å ikke ha et eneste bilde av seg selv.

Sjimpansene befant seg ganske langt oppe i trærne, og det var ikke alltid like lette å få øye på dem:


"Ser du den?"


"Hvor da?"


"Opp der!"


"Her er jeg!"

Vi møtte på åtte sjimpanser tilsammen. De hørte til en gruppe på omtrent 70 aper. Så lenge vi var sammen med guidene følte de seg trygge, og brydde seg ikke særlig om at vi var på deres territorium. Guiden fortalte at noen prosent av inntektene fra turismen gikk til støtte for lokalbefolkningen. Dette hjalp både menneskene og naturen i området, siden det forhindret at folk hugget ned skogen. Så hvis du tilfeldigvis befinner deg i Uganda kan jeg anbefale deg å besøke sjimpansene ved Murchison Falls. Du kan få en spennende opplevelse og gjøre en god gjerning på samme tid.


Så det er sånn en safari ser ut fra dyra sin side? Jeg stod modell foran verdens største eksemplar av en eller annen tresort, så vi skulle se hvor stort det virkelig var. Og det var virkelig stort! Men det får ikke dere se, om ikke noen av de andre velger å blogge et bilde...

Safarien var over og vi skulle hjemmover igjen. Noen få mil på dårlige veier før vi var ute på fin asfalt. *Dunk* "Hva var den lyden? Hvorfor stopper bilen?" Vi traff ett eller annet og måtte kjøre innom et lokalt verksted og sjekke bilen. Der ble vi i nesten to timer. Men vi er i Afrika, så vi er vant til venting. Vi vet å få tida til å gå:


Inger Johannes foreldre får tida til å gå ved å se på trafikken.


Fotograf Eirik får tida til å gå ved å ta et selvportrett.


Minstemann og storesøster får tida til å gå ved å lekeslåss. Margrethe prøvde å forklare Jan Kristian at hvis han drar i hånda hennes mens hun holder ham i øret får han bare mer vondt. Det virket ikke helt som Jan Kristian skjønte dette...


Fotograf Inger Johanne og modell Margrethe får tida til å gå ved å lage skyggebokstaver. Dette er visst et forsøk på en "G".


Vi hadde fått tida til å gå! Endelig kunne vi forlate den lille afrikanske småbyen Masindi, og fortsette hjemmover.


Fotografen er ikke ferdig før turen er over. Sjåføren stoppet og så jeg kunne ta bilde av et afrikansk marked. Tenk hvor teit det hadde vært om det plutselig stoppet en safaribil og tok bilder av deg mens du var på ICA og handlet. Jeg lurer på hva de tenkte da kameraet mitt dukket opp i vinduet:P


Og endelig fikk jeg bilde av noen skikkelige jordhytter!

Det var deilig med en pause fra hverdagen, og å få oppleve litt mer av Uganda. Mens jeg satt i bilen ute på savannen slo det meg at skaperverket er helt nydelig.

Jeg bladde i en bok på FOCUS-biblioteket her en dag. Den het noe sånn som "Best Bible Bits" og inneholdt brev fra forskjellige kjendiser som svarte på hva som var deres favorittdel av Bibelen. Det var en radiomann fra BBC som svarte at han likte best første mosebok. Sekretæren hans som skrev ned brevet svarte at: "Kenny thinks God was very clever to create everything in only six days." Fin måte å si det på. Gud er smart. Veldig smart.

Gud er mektig. Han har skapt hele verden. Og han elsker deg. Det er ingenting du kan gjøre for at han skal elske deg mer. Hans kjærlighet til deg er perfekt. Det var på grunn av deg at han i det hele tatt tok seg bryet med å skape den verdenen du lever i. Og du lever fordi Gud ville det.

Gud vil være din venn. Vil du være hans? Du kan nemlig få være bestevenn med Kongen! Det kreves ikke mer enn at du tar imot hans vennskap. Du trenger ikke å bli syndfri først, eller forandre hele din personlighet. "Men Gud viser sin kjærlighet for oss ved at Kristus døde for oss da vi enda var syndere." Rom 5.8 Det står ikke at han døde for oss da vi hadde blitt bra nok. Du kan komme akkurat som du er.

Bibelen sier at "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv." Joh 3.16 Det står ikke at Gud elsket de kristne, de som stemmer KRF eller de som går i kirka hver søndag. Gud elsket hele verden. Det inkluderer buddhister, muslimer, ateister og kristne. Det inkluderer prester, voldtektsmenn og sykepleiere. Det inkluderer ugandere, nordmenn og til og med svensker. Det inkluderer deg og meg. Han elsker oss alle. Og hvis vi bare tror på ham kan vi få evig liv. Det betyr at du kan få være bestevenn med Kongen for alltid. Det er ikke dårlig!

Jesus sier at "den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort." Joh. 6.37 Du er velkommen! Det er bare å ta imot Guds vennskap. Tenk litt på det:)