Alt kan sies med seks ord

Jeg har hatt lyst å blogge mange ganger i det siste. Men vi har ikke hatt internett hjemme i Strømsveien, fordi routeren vår har gått i stykker. Det var i alle fall det mannen i telefonen sa til Ane. Derfor har jeg altså ikke blogga. Nå sitter jeg et datarom på Høgskolen, der routeren ikke har gått i stykker. Så da blir det blogg.

Hvor denne trangen til å blogge kommer fra vet jeg ikke helt. Er det et ekstremt behov for oppmerksomhet som styrer meg? Tror jeg kanskje at jeg kan forandre verden med blogginga mi? Gjør jeg det for andres skyld - så de kan få noe hyggelig å lese på? Flommer jeg sånn over av gode ideer, at jeg bare må dele dem med verden rundt meg? Er det en form for dagbok - skriver jeg bare for å få orden på tankene mine? Føler jeg meg mer som en del av verden når jeg er publisert på internett?

/Hva er egentlig formålet med denne bloggen?/

Jeg vet ikke. Men jeg har i alle fall veldig lyst å blogge. Og da gjør jeg det.

Når jeg ikke har blogget på lenge, har jeg vanskelig for å begrense meg. Det er så mye jeg har hatt lyst å dele i det siste, men jeg kan ikke si alt på en gang. Da blir det bare langt og slitsomt å lese. Det er mye greiere å lese noe som er kort. For eksempel seks ord. Dét er kort det.

Jeg leste en artikkel i Aftenposten for en stund siden, om tekster skrevet med seks ord. Jeg synes det var en fantastisk idé. Derfor blir dette kanskje en ny spalte i bloggen min: "Alt kan sies med seks ord". Men jeg vil ikke skrive hele livet mitt med seks ord, slik som folk gjorde i Aftenposten. Da blir det jo bare ett innlegg, også kan jeg legge ned bloggen min etterpå. Jeg vil heller skrive om små og store ting jeg oppplever i hverdagen.

Jeg hadde store planer om å skrive et slikt innlegg for et par uker siden. Det ville sett slik ut:

"Snø! Så vakkert! Lenge siden sist."

Så sånn er det. Hvorfor blogger du?