Safari (del 1)

Tirsdag 11. desember 2007 ble jeg degradert fra fredskorpsdeltager til turist. Slapp av... Jeg har ikke blitt kastet ut av Hald ennå. Inger Johannes foreldre var på besøk, så vi benyttet alle sammen anledningen til å dra på en safaritur til Murchison Falls - Ugandas største nasjonalpark. Det føltes som et lite tap å plutselig være turist igjen, etter å ha brukt over to måneder på å innrette seg i til en ny kultur. Jeg følte meg hvitere og rikere enn på lenge...


På vei til nasjonalparken, som lå omtrent syv timer unna med bil, besøkte vi en kongelig gravplass for folkegruppa buganda. Guiden der forklarte veldig sakte og enkelt om at i Uganda finnes det en folkegruppe som heter Buganda, og de snakker luganda. Inni meg ropte jeg noe sånn som: "Fortell meg noe jeg ikke vet!"

Heldigvis fortalte han meg ting jeg ikke visste også. For eksempel at en konge som levde under kolonitida hadde en leopard som kjeledyr. Da kongen døde ble leoparden kjempesint, og begynte å drepe folk rundt seg. Det resulterte i at man ble nødt å avlive dyret. Vi fikk se de utstoppede levningene, plassert i et glassmonter, i et hjørne ved siden av et par stoler gitt i gave fra dronninga av England.

Men vi hadde hverken reist på safari for å se utstoppede dyr eller kjedelige stoler. Vi forlot hovedstaden, og kongeriket Buganda, til fordel for mer spennende severdigheter. Foran oss ventet Nilens kilde, store savanner og dyr i alle slags former og farger.

Veiene var overraskende bra da vi kom ut fra Kampala. Veiene vi er vant til derfra er fulle av "potholes" og andre ujevnheter, som gjør at underlagey til tider føles mer humpete enn kulekjøringsbakken på Lillehammer. Milevis av asfalt kom oss i møte, og det ble en ganske behagelig tur. Og siden jeg var tilbake i turistmodus var alt litt mer spennende å se på, spesielt siden jeg endelig fikk se noe annet enn storbyen.

Da klokka var omtrent fire entret vi nasjonalparken, og som velkomstkommite stod en stor gruppe bavianer og ventet på oss midt i veien. Vi skulle stifte et nærmere bekjentskap med et individ av denne arten seinere på turen...





Den første severdigheten inne i parken var fossen Murchison Falls - Nilens kilde, hvis jeg forstod rett.


På ferjeleiet mens vi ventet på å bli fraktet over Nilen.

På kvelden tok vi inn på et hotell som het Paraa Safari Lodge. Det var så fint at jeg skammet meg litt over å bo der. Her lever jeg i et land der mange mennesker ikke har råd til å spise seg mette hver dag, også skulle jeg sove på luksushotell og spise treretters til kvelds. Det føles litt galt. Men det var ikke så veldig mye billigere å bo i telt på campingplassen på den andre siden av elva, så vi valgte å gå for komfort.


Utsikten fra frokostbordet.

Vi stod tidlig opp for å reise ut på Savannen onsdag morgen. Hvis man var tidlig ute var det større sjanse for å se løver, siden de ikke er så aktive når sola varmer som mest. De er stort sett allitid vanskelige å få øye på, siden de gjemmer seg i gresset. Vi kunne bare krysse fingrene.


Allerede da vi var nede på ferjeleiet for å hente en franskmann som skulle være med på turen fikk vi se vårt første dyr. Dette lovet bra, og timene vi tilbragte på savannen levde så absolutt opp til forventningene:


Vi trengte ikke kjøre lenge på savanneveiene før vi så flere dyr på en gang enn jeg noengang har sett utenfor Kristiansand Dyrepark.


En stor elefant stod og spiste rett ved veien. Guiden fortalte at en elefant kan spise to tredjedeler av sin egen kroppsvekt hver eneste dag, noe som fører til at de bæsjer rundt to-tre kilo hver time. Tenk litt på det du.


Sjiraffene var nok de dyrene som tok seg best ut på bilder.


Vi var ikke de eneste turistene som var ute og kjørte. En mann fra Alaska har fått øye på noe.


Dyrelivet på savannen kan ikke sammenlignes med noe vi finner i Norge. Når så du sist elg, hjort og grevling på samme gang?


En kaldblodig skapning som lå og slikket sol.


Og ja! Vi fikk faktisk se løve. Park-rangeren fikk en telefon om at to unge hannløver var sett et lite stykke unna. Vi snudde bilen og kjørte så fort det gikk i retning Simba. De fleste vi hadde snakket med før vi dro sa at det var svært lite sannsynlig at vi fikk se løver. Jeg er fornøyd.


Selv om vi befant oss midt i løveland måtte det jo være lov til å gå ut av bilen for en "short call" i nærmeste busk (som forresten betyr å tisse, og ikke å snakke i telefonen).


Som sagt. Midt i løveland! Men ikke vær redd mamma. Park-rangeren hadde våpen, og peiling på hva han gjorde.


Go, go, go!


Hoppsann!


Tid for et bad...

Turen på savannen var en opplevelse jeg sent kommer til å glemme. Det er likevel ikke den opplevelsen som kommer til å sitte sterkest i minnet etter turen til Murchison Falls. Klok av skade vet jeg at det tar lang tid å laste opp bilder, så del 2 kommer ved en senere anledning. Da kan du få lese om et spennende møte med en bavian, og få se det morsomste bildet jeg noen sinne har tatt. Etter min mening i alle fall. Stay tuned, venner og ukjente!

(Ps! Jeg har visst klart å skrive både "tiss" og "bæsj" i samme blogginlegg uten at det ble veldig unaturlig. Var jeg ikke flink?)