Jeg lever fortsatt...

Hei. Nå er det veldig lenge siden sist jeg har skrevet noe her på bloggen. Det er ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive om, men fordi jeg rett og slett har vært litt for opptatt til å blogge. Nå skal jeg se om jeg klarer å få skrevet ned hva jeg har vært opptatt med…

Det første som slår meg er at mange har spurt meg hvordan det har vært å feire jul her i varmen. Det har vært annerledes, men ikke dårlig…


Hjemme hos vertsfamilien vår var det pyntet til jul med plastikktre og julenisse.


Miriam på julefesten vi arrangerte på FOCUS. Hun ser litt ut som et juletre hun også.


Folk danset og hadde det gøy på festen. Like før dette hadde vi norske framført ”Glade jul” med munnspill, rytmeinstrument, sang og dans.

På julaften dro Inger Johanne, Margrethe, Jan Kristian og jeg på en julekonsert i Kampala Pentacostal Church. Jeg kom faktisk i ganske bra julestemning, selv om den ble noe dempet da jeg kom ut i varmen etter at showet var over. Det fantes hverken pinnekjøtt, julebrus eller snø, og siden ugandere feirer jul en dag etter oss var vi de eneste som var i feststemning.


Kristin reddet litt av julestemningen min da hun laget risgrøt for meg på lille julaften. Tusen takk:)

Men gleden over at det var jul var fortsatt til stede. Vi spiste julemiddag på en fin kinarestaurant i byen. Det eneste der som kunne minne om jul der var at jeg spiste så masse at jeg fikk vondt i magen. Etter maten dro vi hjem til jentene. Der åpnet vi de få gavene vi hadde. Jeg fikk badehette, svømmebriller med badegakkgakker, en t-skjorte det stod mzungu på og en fin afrikansk skjorte (den fikk jeg overraskende nok av safariguiden vår). Vi spiste særdeles vellykkede pepperkaker jentene hadde laget, drakk brus, så på bilder Inger Johanne hadde tatt i løpet av oppholdet, lo av det vanvittig stygge juletreet som stod i hjørnet pyntet med ballonger og Margrethe leste juleevangeliet på nydelig nynorsk. Gjeterne som var på nattevakt ”vart fælande redde.”

Jeg fortsetter på bokmål: ”Men engelen sa til dem: ’Frykt ikke! Jeg kommer til dere med et bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.’ ” Luk 2. 10-11 Når alle tradisjonene forsvinner sitter vi egentlig bare igjen med julebudskapet. En frelser er oss født. Og det er jo det alt handler om.

Den 25. desember var vi tilbake i turistmodus (Det skulle forbli slik ganske lenge.) Denne gangen bar det til Zanzibar. Endelig skulle jeg få se havet igjen! Vi hadde booket oss inn på Grand Bungalows, ved den lille landsbyen Jambiani på østsida av øya. Den andre dagen vi var der var vi ute og gikk en tur på stranden. Plutselig hørte vi en stemme. ”Kristian?! Kristian!” Og så kom Solvår og Sissil løpende fra hotellet sitt, med store smil rundt munnen. Vi ante ikke engang at vi var på samme øy, og i alle fall ikke i at vi var i den samme lille landsbyen.


Ord i sanden

Vi hadde en fin uke:


Team Uganda på stranda. (Oj, det rimer!)


Rashid var manager på Grand Bungalows Jambiani.


Inger Johanne leker med barn på stranda.


Jan Kristian slapper av.


Vi dro inn til hovedstaden, Stonetown, et par ganger. Arkitekturen der var gammel, slitt og stilig.


Barn som løper på stranda i Stonetown


Bazunguer på bytur


Margrethe i en firkant på et hotell der vi spiste lunsj.


"I was there too, you know!"


Båt.


Vi traff på flere kjente på Zanzibar. Gang på gang møtte vi på Bjarte, som underviste oss på KRIK-dagen på Hald, og Anita som nylig ble kona hans. De var på bryllupsreise. Se så forelska hun er!


Solvår diskuterer smykkepriser med en masai i Jambiani. Hvordan masaien hadde klart å forville seg til en strand på Zanzibar har jeg ingen anelse om.

Da ferien var over skulle vi videre til Nairobi på konferanse med FOCUS Kenya. Hvis du har fulgt litt med på nyheter i det siste forstår du sikkert at situasjonen der var litt ustabil. Konferansen ble avlyst, og vi dro rett til den norske skolen, der vi senere skulle ha infield. Der møtte vi Kristin, Margrethe, Ane, Mari, Vegard, Tord, Lisbeth og Maria. Nesten alle Hald-studentene i Øst-Afrika var samlet. Vi var helt trygge, og koste oss med varme dusjer, senger med dyne, god mat, og vann som kunne drikkes rett fra springen. Da vi fikk vite at infield ble flyttet til Kampala ble vi egentlig ganske skuffet. Men det var nok til det beste. Hvis du vil lese mer om urolighetene i Kenya får du kikke litt på andre Hald-blogger...


Inger Johanne og Mari koser seg i ronsene/huskene/dissene (stryk det som ikke passer) på den norske skolen.


Tidenes tristeste juletre på Jomo Kenyatta International Airport i Nairobi. Vi tilbragte tolv timer på den flyplassen da vi ble evakuert fra Kenya.


Welcome to Uganda. Så fin var ikke flyplassen på Entebbe før CHOGM!


Ane bader i bagasjen vår…


… mens Inger Johanne har mistet sin på veien til Kampala. Den dukket opp mange dager seinere, etter mye mas og krangling med Kenya Airways.


The View from Nob View


Jan Kristian lagde dette kunstverket av et bilde en kveld på restauranten Blue Mango. Riktig så kreativt!

Infield i Uganda ble veldig bra. Vi hadde noen dager fri før det startet. Da Solvår, Sissil, Oda, Åse Marie og lærerne Wenche og Siri dukket opp var vi fulltallige og infield kunne starte. Vi bodde de første dagene på Nob View Hotell i Ntinda, Kampala. Første dagen hadde vi litt undervisning, og brukte tid på evaluering og å snakke om oppholdet vårt. Senere på dagen dro vi på fotballkamp.


Vi så CRO Mbale (laget fra barnehjemmet Lisbeth og Maria jobber på) mot et lag jeg aldri fikk med meg navnet på. Resultatet trenger vi ikke snakke om.

Dagen etter dro vi til den norske ambassaden, der vi ble fortalt om situasjonen politisk og sosialt i Øst-Afrika, og vi spiste noen usannsynlig gode sandwicher.


Kongelig Norsk Ambassade.


På vei fra ambassaden til hotellet på en boda boda.

Så dro vi videre til Jinja, en koselig by ved Nilens kilde. (Tror jeg i alle fall. Nilens kilde er litt omdiskutert. I’m confused...) Der var vi i fire dager. Vi fortsatte med mer undervisning og samtaler, og arbeidet med informasjonsarbeid. På ettermiddagene hadde vi fri.


Undervisning… Det var mer spennende enn det ser ut altså.


Slik tar man oftest bilder i Uganda. Masse luft, rette kropper og mest mulig natur.


En flaggermus


Mange flaggermus


Hvor er Nilens kilde egentlig?

En av dagene dro en gjeng og hoppet i strikk. Jeg var ikke en av dem, så jeg fungerte som fotograf.


Sissil hopper i strikk.


Tord hopper i strikk.

Den siste dagen i Jinja dro vi på guidet sykkeltur langs Nilen og gjennom landsbygda. Det må ha vært litt av et syn for de lokale å se 18 hvite kropper sykle forbi husene deres. Som vanlig var det stor glede for barna å se mzunguer og vi fikk hilsner på luganda (Oly otya?), swahili (Jambo!), engelsk (How are you? – uttales hao a jo) og arabisk (Salama aleykum).


Ut på tur…


aldri sur. (For en klisjé. Jeg skammer meg...)

Da infield var over var vi tilbake på jobb, men det føltes ikke helt som ferien var ferdig likevel. Team Kenya var på flukt og befant seg fremdeles i Kampala, mens de ventet på å bli flyttet til Kamerun og Tanzania. Vi var fortsatt så mange samlet at det ikke føltes helt som hverdag. Og ikke nok med det. Før vi tok farvel med Team Kenya rakk vi en retreat med STEM-teamet fra FOCUS Uganda (dvs. de fire bazunguer pluss Miriam og Justina) for å evaluere arbeidet og legge planer for hva som skal gjøres fremover i studentarbeidet. Vi besøkte dyreparken i Entebbe og overnattet et koselig sted som het Banana Village.


Stilig statue i Banana Village


"Oooh!"


Et tynt gjerde var det eneste som skilte meg og løven… Det var faktisk ganske skummelt, og løven var mye større enn det ser ut her.


Årets STEM-team og våre Training secretaries.

Nå begynner hverdagen å forme seg igjen. Det ligger mye spennende arbeid foran oss: Vi har begynt med STEM-undervisning igjen. Nå forbereder vi oss til å lage en bibelstudieguide som skal deles ut på en misjonskonferanse i mars. Denne konferansen skal vi også være med å arrangere. Jeg har fått ansvar for å lage en reklamefilm for barneprosjektet. Det er jo utfordrende nok for en gutt som i hovedsak er fotograf og ikke regissør, og bare har et kompaktkamera å filme med. Jeg krysser fingrene og folder hendende for at jeg skal klare å lage noe dugelig før fristen går ut. Studentene kommer snart tilbake på universitetet igjen, og da begynner arbeidet der, vi skal besøke regionale kontorer rundt om i landet, jeg har pensum å lese, oppgave å skrive og mange andre ting å tenke på. Det blir mye jobb. Men det blir gøy.
Og jeg skal nok få tid til å blogge litt også:)

Takk for at du gidder å lese!