Hverdagsliv

En taxi kjører ned til New Taxi Park. I bakgrunnen ser du en av de mange moskeene i Kampala.

Det har liksom blitt hverdag nå, dette eventyret jeg dro ut på for fem måneder siden. I begynnelsen telte vi stolt hvor mange dager og uker vi hadde vært i Uganda. Oppholdet virket uendelig lenge. Seks måneder unna alt som var kjent og trygt. Nå teller vi stille, og litt vemodig, på hvor mange dager det er til vi sitter på flyet hjem igjen. Uganda blitt kjent og trygt.

Jeg har blitt vant til å være hvit og annerledes.
Jeg har blitt vant til store folkemengder.
Jeg har blitt vant til to varme måltider om dagen.
Jeg har blitt vant til å kjøre boda-boda.
Jeg har blitt vant til røde, støvete veier.
Jeg har blitt vant til å dusje to ganger om dagen.
Jeg har blitt vant til å se damer som bærer bananer på hodet.

Jeg har blitt vant til Kampala, og jeg har ikke lyst å dra helt ennå. Men det skal jeg ikke heller. Jeg har noen uker igjen.



Men nå er det nå, og jeg er fortsatt i Afrika. Jan Kristian ligger og sover i senga ved siden av meg. Jeg sitter i min egen seng, lent mot veggen og med laptopen på fanget. Jeg hører på Jack Johnson, og blir enda litt søvnigere enn jeg var i utgangspunktet. I dag er det 6. mars. Klokka er fem, og ute skinner sola. Det er veldig varmt for tida. Selv uganderne svetter. Jeg kom nettopp hjem fra kontoret. Det er ikke lang tid igjen før jeg skal levere neste skoleoppgave til Hald. Jeg har valgt å skrive om "communications department" på FOCUS Uganda. I dag er det studiedag, så jeg var og snakket med noen ansatte om når de hadde tid til intervjuer. Det er hverdag, og det betyr travle dager. Jeg har alltid mye å gjøre.

Ukeplanen har endret seg litt siden jeg fortalte dere om den tidligere i oppholdet:

På mandag kan jeg sove lenge hvis jeg ikke har noen klær å vaske, eller noe annet arbeid som venter. På ettermiddagen og kvelden er jeg på campus med studenter. Vi har følger bibelstudieguide om "Åndens frukt" fra fem til syv. Jeg kommer vanligvis litt før det, og drar litt seinere.

Tirsdag er er dagen for STEM-training. Jeg har alarmen satt på 0615, men klarer vanligvis ikke å dra meg opp av senga helt med en gang. Når jeg kommer meg opp tar jeg på meg litt klær og setter meg i stua for å spise frokost. Vanligvis et par brødskiver med banan og et glass med hjemmelaget pasjonsfruktjuice. Etter det hopper jeg i dusjen. Det vil si - jeg fyller en balje med vann og bruker et plastikkglass til å helle vannet over kroppen. (Er "plastikkglass" et selvmotsigende ord?)

Når klokka er mellom 0720 og 0740 drar vi hjemmefra i bilen til Esther, vertsmora vår. Det er selvfølgelig hun som kjører. Jeg hadde aldri våget meg ut i traffikken i Kampala, med venstrekjøring og fullt anarki.

Vi ankommer kontoret rundt 0810-0830, avhengig av hvor mye trafikk som fyller veiene. Hver morgen klokka 8 startes dagen på FOCUS Uganda sine kontorer med "Devotions". Det er sang, bønn og åndelig påfyll i form av bibelstudie, diskusjon eller lignende. Jeg tror vi har kommet dit på tida omtrent to ganger, og begge gangene var det fordi jeg skulle lede opplegget. Vi hadde et bibelstudie om Jona i fiskens buk. "The Bishop has to come in time to preach!" lo Esther, og kjørte på.


Hvor mange bibler ligger på bordet?

Resten av tirsdagen brukes også til bibelstudie. I begynnelsen av oppholdet fikk vi mye undervisning i emnet, og nå bruker vi ferdighetene våre til å lage vår egen guide om Jakobs brev. Det er veldig krevende og veldig spennende. Vi er nesten ferdige nå, og skal etter planen dele ut guiden på FOCUS sin misjonskonferanse 20.-24. mars.

Onsdag er Campus-dag. Det er fellowship på Afrostone fra 20-22. Jeg kommer litt tidligere på dagen for å være sammen med studenter. Dette er den dagen jeg er seinest i seng. Det varer ofte litt lenger enn til klokka ti, og veien hjem er ganske lang. Heldigvis er Kampala en forholdsvis trygg by å bevege seg i, og jeg kommer meg alltid trygt hjem.

Torsdag og Fredag er fridag og studiedag. Det betyr klesvask, lesing, skriving, internett og avslapping. Ellers er det alltids noe annet som dukker opp. For eksempel har jeg brukt litt tid på å lage en reklamefilm for The FOCUS Mulago Child Development Project. Dette prosjektet hjelper for øyeblikket 135 barn fra slummen rundt FOCUS sine kontorer. Hvis de hadde hatt nok sponsorer kunne opptil 300 barn fått hjelp. Problemet nå er at den viktigste sponsoren ikke lenger er i stand til å gi sin støtte. Dermed forsvinner omtrent 60 barn fra programmet. Nå forsøker de ansatte å finne nye personer som kan avse litt av sin rikdom til de som trenger det mest. Hvis du har lyst å endre fremtiden til et ugandisk barn kan du finne mer informasjon på http://www.focusuganda.org/child.htm Det koster bare 250 dollar per år. Jeg sier forsiktig "Vær så snill!:)"

Barneprosjektet er fortsatt på lørdagen, og nå har jeg endelig begynt å undervise. Jeg har ansvar for engelskundervisningen i class 3. Elevene mine er rundt 16-18 år, og går på secondary school (videregående). Jeg prøver etter beste evne utruste dem med bedre skriveferdigheter. Jeg har undervist tre ganger til nå, og jeg tror jeg klarer meg ganske bra.


Klassen min jobber med noen oppgaver om å skrive korrekte setninger. Mzunguen med kameraet heter Elin(?), og er sammen med mannen sin på oppdrag for å lage reklamefilmer for Hald. Så snart blir jeg filmstjerne:)


Jan Kristian viser frem Class 2 sine tegninger av hvordan man ser ut etter puberteten.


Per var Fokus-student i Uganda i fjor, og klarte ikke å vente lenger med å komme på besøk. Han hadde til og med klart å samle inn masse penger som han gav bort til FOCUS og barneprosjektet. Bra jobba, Per! Det har virkelig vært invasjon av nordmenn her for tida. Foruten filmteamet og Per har vi hatt besøk fra fredskorpset, en mann fra Laget og en kamerat av Robert, samt to andre herrer du skal få se bilder av lenger nede...

På søndag drar vi i kirken. Jeg og Jan Kristian har stort sett gått i KPC East (Kampala Pentacostal Church) den siste tiden. Kirken har lokaler i Mandela National Stadium, der det ugandiske landslaget i fotball spiller sine kamper. Resten av dagen slapper jeg av eller gjør noe annet mer eller mindre fornuftig.

Dette tror jeg gir et greit bilde av en vanlig uke. Men vi holder oss sjeldent helt til planen, og tiden fylles alltid med forskjellige aktiviteter. Forrige lørdag kunne jeg ikke undervise på barneprosjektet. FOCUS arrangerte en konferanse for ledere i såkalte care-groups (en slags cellegruppe på universitetet), og jeg var med og hjalp til. Samtidig var resten av teamet mitt i Gulu og deltok på en konferanse arrangert av det regionale kontoret i nord. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra en annen reise, og hadde behov for å slappe av og holde meg litt i Kampala.


Studenter på Care Group Summit.

Hvor var jeg? Jo, det skal jeg fortelle deg. Den 17. februar fikk jeg besøk av pappa. Han kom sammen med Tor, en god kamerat fra studietiden. Tor er professor, og ansatt ved blodbanken i Bergen. Tor hadde et prosjekt i Tanzania som han skulle besøke. Pappa hadde en sønn i Uganda som han egentlig ikke hadde planlagt å besøke. Så de bestemte seg for å dra sammen, først til Uganda, så til Tanzania. Det var veldig koselig å få besøk.




Turistene:)

Den første uka var de altså i Kampala for å besøke meg. De bodde på et fint gjestehus på Makerere University. De timene og dagene jeg hadde fri den uka brukte vi sammen. Med meg som guide fikk de en litt annerledes ferie - Uganda på innsiden. De fikk besøke meg i arbeidet, spise middag i mitt ugandiske hjem og kjøre både minibusstaxi og boda-boda.

Den 24. februar dro vi videre til Tanzania. Mens Tor jobbet med prosjektet sitt var jeg og pappa på safari. Det har blitt litt mer turisme på meg enn jeg hadde planlagt før jeg kom hit. Men får heller være. En del fine bilder ble det i allefall:






Gepard!





I sammenheng med safarien besøkte vi en Masaailandsby i Ngorogoro. Mot en neve dollar viste de oss rundt, sang for oss og fortalte om hvordan de levde. Det føltes litt, hva skal jeg si, sosialpornografisk. Men det hjalp i det minste lokalsamfunnet. Pengene hadde blant annet blitt brukt til å lage en barneskole i den lille landsbyen.

29. februar dro jeg tilbake til Kampala. Pappa dro hjem fra Tanzania 2. mars. Jeg tror han var veldig fornøyd med turen. Det var litt rart å ha besøk. Det var rart å tenke på at det som var blitt hverdag for meg var så nytt og spennende for Tor og pappa. Jeg glemmer litt hvor spesielt det egentlig er at jeg er her. Nå føles det så selvsagt at jeg er i Uganda. Derfor er det sikkert masse jeg kunne skrevet om på bloggen som forblir i tankene, for det virker ikke så veldig ekstraordinært. Jeg har spurt om det er noe spesielt dere ønsker å lese om eller se bilde av. Anette ville gjerne se huset jeg bor i. Her er det:



Det er altså ikke alt som er spennende lenger, men det skjer likevel noe som er verdt å nevne en gang i blant:

Grisen
En søndag var Jan Kristian og jeg litt seint ute til kirka, så vi valgte å kjøre boda-boda. Etter omtrent hundre meter kom to små grisunger løpende ut i veien. Boda-boda-føreren tenkte han skulle kjøre mellom dem, men den ene lille grisen ble litt stressa og bestemte seg plutselig for å snu. Det skulle den ikke gjort. Det endte med at vi kjørte rett over den. Stakkaren brakk sikkert begge bakbeina.


En tegning av hendelsen hentet fra dagboka mi.

Sveisen
Håret mitt hadde vokst seg langt. Veldig langt. I nesten fem måneder vokste det før jeg kom meg til frisøren. Det var litt fordi jeg hadde vært travel. Det var litt fordi at da jeg endelig hadde tid til å klippe meg ble jeg syk. Det var nok aller mest fordi jeg var noe nervøs for å klippe meg hos en afrikansk frisør. Det gikk helt ok. Nå ser jeg litt ut som jeg er med i The Beatles:



Kebaben
Det første jeg savnet av mat her i Uganda var hverken kjøttkaker, leverpostei eller brunost. Jeg lengtet fort etter en skikkelig kebab. Og plutselig en dag fikk jeg øye på en indisk restaurant som het "Just Kebabs". Jeg hadde lenge lyst til å prøve ut stedet, og en dag fikk jeg endelig tid. Jeg fikk servert nydelig lammekjøtt rullet inn i nanbrød. Det var ikke som kebab hjemme, men minst like godt. På siden var det litt salat.

Sykdommen
Den salaten skulle jeg nok aldri ha rørt, for neste morgen våknet jeg opp i en helt elendig form. Jeg var svimmel og trøtt, hadde hodepine, feber, diare og smerter i både muskler og ledd. Har sjeldent følt meg så dårlig som dette. Jeg dro til en klinikk som heter noe så kult som "The Surgery", der en britisk lege fortalte meg at jeg hadde fått dysentri. Jeg tror det var det han sa i alle fall. Han snakket ganske fort. Legen gav meg noen piller, og i løpet av neste dag var jeg blitt frisk.

Severdighetene
Jeg har sett en del rare ting i det siste:
- En taxi med tv
- En boda-boda som kjørte med en annen boda-boda på bagasjebrettet
- En telefonboks det stod "Norway" på
- En naken mann som kom gående langs veien

Krukka
En dag var vi og så et danseshow med Ndere troup. Jeg ble selvfølgelig valgt som "frivillig" fra publikum til å prøve å gå med krukke på hodet. Jeg klarte meg ganske bra egentlig. Etter litt om og men gikk jeg cirka 10 meter uten at den datt av. Se Inger Johanne sin blogg for flere bilder.

Jeg fortalte i forrige innlegg at det var noe jeg gruet meg litt til, som jeg skulle gjøre på lørdag 8. mars. Jeg hadde tenkt å blogge om det på lørdagen, før det skjedde, men internett på universitetet nektet å virke. Jeg skrev store deler av denne teksten 6. mars, men jeg har rett og slett ikke hatt tid til å blogge før nå. Derfor får dere faktisk hoere hvordan det gikk:

Musikeren
Av en eller annen grunn takket jeg ja til aa bli med Afrostone og lede lovsang på en konferanse som het "Supersonic Bombardment of the Holy Gospel". Det gikk ganske bra. Jeg sang på Luganda og greier, og hadde det veldig gøy. Det så ut noe sånn som dette her:



Det ble ett langt blogginnlegg. Litt sånn ketchup-flaske effekten. Når det først kommer, så kommer det alt for masse. Lurer på om noen i det hele tatt kom seg gjennom hele greia.

Jepp, jepp. Jesus er glad i deg! Ha en fin dag.