Jeg gråt ikke

“This is the end, Beautiful friend
This is the end, My only friend, the end
It hurts to set you free
But you'll never follow me”
       Jim Morrison, The Doors

          På kvelden den 12. mai erklærte rektor Jan Inge Wiig Andersen folkehøgskoleåret 06/07 på Nordhordland FHS for slutt. Vi hadde hatt avslutningsfest med foreldrene fra klokka 15.00 og nå var klokka omtrent 22.00. Vi var pyntet i bunad, kjole og dress, og fikk virkelig se hverandre på vårt beste. For en utrolig vakker gjeng! For en vakker avslutning. ”This is the end, Beautiful friend”
          Under festen følte jeg foreldrene våre mest var i veien, selv om det jo var koselig med besøk. Da de dro i ti-tida hadde vi endelig natta på oss til å være sammen for siste gang. Vi koste oss, spiste kaker, skrev i årbøker (tusen takk for fine hilsener!) og sang. Mange gråt. Jeg gråt ikke. Mest fordi jeg ikke forstod hva som kom til å skje, tenkte jeg.
          På morgenen og formiddagen den 13. mai dro folk hjem. Jeg hadde en stor klump i magen under frokosten, men den forsvant etter hvert. Enda flere var gråtkvalt denne dagen. T-skjorta mi var full av maskaraflekker og tårer etter jeg hadde trøstet folk. Jeg gråt ikke. Jeg var mest glad. Følte meg nesten som jeg var med i bandet på Titanic, som stod der og spilte det de var gode for, da folk løp rundt i panikk mens skuta sank. Jeg, og noen andre med meg, stod og smilte og sang og tulla. Tårene kommer nok når jeg kjører hjem, tenkte jeg.
          Så dro jeg da. Det var vemodig. Men jeg gråt ikke. Hele veien hjem var jeg bare overraskende glad. Sola lyste opp naturen. Norge er vakkert! Virkelig. Selv da vi spilte Jeff Buckley på full guffe i bilen var jeg ikke trist. Det finnes ikke musikk fylt med mer sorg, frustrasjon og smerte. Men jeg gråt ikke.
          Kanskje er jeg bare ikke en person som gråter. Det er ikke det at jeg ikke savner. Det går ikke an å ikke savne så fantastiske mennesker! En så fantastisk skole. Kanskje jeg går på en smell seinere, når det går mer opp for meg. Eller kanskje jeg er mest takknemlig, og ikke sørgende.
Takknemlig for å ha opplevd det beste året i mitt liv.
Takknemlig for å ha fått verdens vakreste, beste venner.
Takknemlig for å ha få vokse så masse med Gud dette året.
          Savn trenger ikke bare være noe vondt. Når man savner noen er det fordi man er glad i dem. Det kan være godt å savne. Jeg opplevde det spesielt da jeg begynte på folkehøgskolen. Jeg fikk en utrolig god følelse da jeg tenkte på vennene mine hjemmefra. For jeg hadde det jo bra på folkehøgskolen, og da gjorde ikke savnet vondt. Jeg tror det blir sånn nå også. Jeg kommer fortsatt til å ha det bra. Vi har gode ting foran oss. Sommerferien er her med bading, Beach Ball (Vi møtes snart, Lene! Hehe), is og grillmat! Studietida kommer, og jeg vet det blir en fantastisk tid. Også skal jeg jo til Uganda før det! Mens jeg skriver dette spiller Coldplay utrolig passende fra høytalerene mine:

Everything's not lost, Sing out yeah,
Come on yeah, come on yeah
Everything's not lost,
Come on yeah, o yeah,
Sing out yeah,
Everything's not lost!

Det er ikke slutt selv om vi ikke er samlet på Frekhaug! Gleder meg til å møte dere igjen, her og der. Gleder meg til å holde kontakten. (Facebook<3) Gleder meg til å savne dere, og få den gode følelsen!

Takk for et fantastisk år!


(Ps. Det skulle egentlig være noen bilder med i dette innlegget, men dataen er litt motvillig i dag.)