"Mzungu! How are you?"

Da satt jeg her og skreiv igjen. Jeg har vaert i Uganda i snart en uke naa, og dette er andre muligheten jeg har faatt til aa bruke internett. Jeg og Janki skulle egentlig ha flyttet inn til vertsfamilien i paa soendag, men man opplever stadig at ting aldri foregaar som planlagt. Vertsmoren vaar har visst faatt feber, og vi flytter ikke inn foer i morgen eller i overmorgen. Mens vi venter bor jeg og Jan Kristian hos Sam, som bor paa FOCUS-omraadet, og er en av kontaktpersonene.

I dag er det nasjonaldag her i Uganda. Men det hadde jeg ikke visst om ingen fortalte meg det. Dagen gaar stort sett som normalt, og kan paa ingen maate sammelignes med 17.mai.Ellers kan jeg fortelle at jeg var paa mitt foerste kirkebesoek her paa soendag. Vi var i en pinsekirke som het Deliverance Church. Det var litt mer livlig enn en gudstjeneste i Mandal kirke, men det var ikke saa karismatisk at jeg ble skremt:P Den stoerste forskjellen var vel egentlig at det varte dobbelt saa lenge som i Norge. Tre timer er masse det!

Naar det gjelder kultursjokk og andre vanskeligheter gaar det litt opp og ned. Paa Hald laerte vi om kultursjokk-kurven. Foerst gaar vi gjennom en turistfase, foer vi plutselig etter noen uker forstaar at vi faktisk bor her, og vi bare vil hjem. Mot slutten kommer man inn i en fase der man begynner aa forstaa kulturen igjen. Man vil fortsatt hjem, men ting gaar bedre. Naar vi er gjennom dette havner vi i den siste fasen, der alt egentlig er helt greit. Det store kultursjokket kommer visst i desember for de fleste Hald-elevene. Jeg foeler nesten at jeg gaar gjennom hele kurven hver eneste dag!

Alt er veldig annerledes her, og dermed er jeg og mitt veldig annerledes fra alt som er her. I gaar ble jeg med hushjelpen Daniel til markedet for aa handle. Det var utrolig stort.Masse folk over alt, og jeg var den eneste hvite. "Mzungu! How are you?" Dette er ord jeg hoerer stort sett hele tida her mens jeg gaar i gatene, og paa markedet var det ekstra gjeldende. De fleste er veldig vennlige, men jeg kommer nok til aa bli litt lei av aa hoere "mzungu, mzungu" flere ganger daglig. "Blbalbablabla mzungu blablabla" etterfulgt av latter er spesielt goey. Men jeg tar det egentlig bare med en smil. Kanskje litt for mye med et smil de gangene de fornaermer meg paa luganda, og jeg bare smiler og vinker tilbake.

Det er noen ting jeg kjenner godt igjen hjemmefra her. Maten bestaar for eksempel av mye poteter og ris, og det er jeg da ikke helt fremmed for. Men spisevanene ellers er helt forskjellig fra det jeg er vant til. Frokost er ikke en stor ting her. Broed serveres helst bare som tilbehoer til te. Og et skikkelig maaltid skal vaere varmt, og de to viktigste maaltidene er lunch og kvelds.

Men det er ting jeg merker jeg kommer til aa savne. Jeg kan nevne noen faa: Vennene mine. Havet. Trafikkregler. Offentlig system for renhold og soeppeltoemming. Frisk norsk luft. At folk faktisk fikser ting naar de gaar i stykker.

Det blir for dumt aa fokusere paa disse tingene her. Jeg kan heller nevne noen fine ting Uganda har, som man ikke finner i Norge paa samme maate. Menneskene her er utrolig vennlige og gjestfrie. Av og til blir det nesten for mye. Maten er overraskende god. African time passer meg egentlig veldig bra. Det er ikke saa mye stress og mas her som hjemme. Hverdagen er mye mer gjennomsyret av kristendommen. Man ber oftere, takker Gud stadig vekk. Det virker som de kristne her er mye stoltere over troa si enn vi er i Norge. Det foeles godt. Ogsaa kan jeg ikke nekte for at vaeret er en tanke bedre enn det du finner i en norsk oktober.

Det funker litt som terapi aa faa skrive ned det man opplever og foeler. I gaar var jeg litt sliten av alle inntrykkene (jeg var vel i kultursjokkdelen av dagen min) og da endte jeg faktisk opp med aa skrive ti og en halv side i dagboka mi. Det sier vel egentlig ikke deg noe, siden du ikke har sett stoerrelsen paa boka. Jeg tror den er A5. Naa har jeg kanskje allerede skrevet saa masse at folk ikke kommer til aa gidde aa lese hele innlegget, og jeg kunne skrevet masse mer.

Men naa er tida mi paa nettkafeen snart over. Takk til alle som gidder aa lese, og en ekstra stor takk til dere som gidder aa legge igjen kommentarer.
Jeg faar avslutte med noe typisk ugandisk. Man hoerer det baade i kirka og andre steder man aldri hadde regnet med aa hoere slikt:)
-Praise the Lord!
-Amen!