Ord

Jeg merker at folk ofte har mer ord enn bilder på bloggene sine, så det er kanskje på tide at jeg også prøver å skrive litt mer. Er så mye greiere med bilder av og til. Men i dag har jeg faktisk lyst å få ned noen ord.

Først: Hvordan går det?
Neida. Jeg prøver ikke å intervjue meg selv. Det hadde blitt for dumt.
Men i allefall:
Det er godt å være i Kristiansand nå. Sola skinner, det er behagelige temperaturer og dagene er lengre enn de var da jeg forlot dette landet for litt under en måned siden. Og ting ordnet seg litt for meg nå. I går fikk jeg en fin mail. Jeg skap på intervju med Hald internasjonale senter. (11. april, så jeg kommer litt seinere til skolen) Kanskje blir det Uganda til neste år. Er bare å krysse fingrene. Litt seinere på dagen dro jeg til byen for å høre med Fiskeeksperten om jeg får sommerjobb. Det fikk jeg. Så nå har jeg ikke så mye å bekymre meg for en stund. Og som om det ikke skulle være nok, fant jeg Minority Report til 20kr. Jeg skjønner ikke hva Expert driver med. Også synes jeg det var litt deilig å være omringet av kristiansandere over alt. "Æ bare fræsår ned på lagåre me den hær pappen, æ" sa ei dame til kollegaen sin på Urban. Koselig:) Selv snakker jeg ganske kjedelig kristiansandsdialekt. Utvannet og bokmålsnært. Men det er kanskje ikke så farlig.

Jeg har merket at mange bruker bloggene sine på å mene ting. Derfor skal jeg mene noe om to ting i dag.

Mening 1:

Det første er om anglifiseringen av mitt eget (og til dels andres) språk. Jeg bruker for mye engelsk i dagligtalen min. Ting høres ofte litt kulere ut på engelsk. (Se bare under øyet på toppen av sida mi. Jeg kunne ikke få meg til å skrive "Se dypt inn i øyet". Det er forresten Lillian sitt øye, og det var så godt lys at da jeg skulle sjekke om bildet var skarpt fant jeg meg selv inni øyet!) Jeg quoter Dane Cook, jeg siterer han ikke. Dane Cook er morsom. Og all qoutingen får meg til å bruke mer engelsk. Amerikanske filmer får meg til bruke mer engelsk. Og Kevin bruker så ekstremt masse engelsk, at også han har smittet litt over på meg. Det er ikke bra. Noen ganger er det så ille at jeg ikke kommer på det norske ordet for noe, men må bruke det engelske. Og siden engelsk er et rikere språk er ofte det engelske ordet mer ehhh accurate. Se, der kommer det igjen(!), og det var ikke noe jeg skreiv kun for å understreke poenget mitt. Det var det første ordet jeg kom på. Hvis jeg hadde tenkt meg litt mer om, ville jeg skrevet ”presist”. Hvis jeg tillater meg å bruke engelske ord titt og ofte vil jo det norske ordforrådet mitt bli fattigere, og da vil jeg etter hvert bruke enda flere engelske ord for å dekke over det jeg ikke klarer å sette ord på ved hjelp av morsmålet mitt. Derfor har jeg prøvd å gå litt til frontalangrep mot de engelske ordene som stadig dukker opp, og bare tillate anglifisering der det er absolutt nødvendig. Andre folk får gjøre som de vil. Jeg bryr meg ikke om halvparten du sier er engelsk. Jeg skal i alle fall gjøre noe med mitt eget språk.

Mening 2:
Jeg hater kjøpesentre. Jeg kan ikke huske sist gang jeg kom ut fra et kjøpesenter i godt humør, med et smil rundt munnen i fryd over mine siste innkjøp. Jeg blir nesten alltid sliten og deppa av å være på kjøpesentre. Ingen frisk luft. Alt for masse folk. Slitsom musikk i butikkene. Bare mas. Kjøpesentre er forbrukersamfunnet på sitt verste. Kun laget for at vi skal bruke penger. Det er bedre å gå i byen. Der bor det i alle fall folk. Det finnes andre formål med å dra til byen enn å bare kjøpe, kjøpe, kjøpe. Folk drar gjerne til byen for å spise, eller dra på café. Man drar sjeldent på kjøpesenteret for å ta en kaffe. Restauranter og caféer på et kjøpesenter er kun laget for å få mer energi til å bruke penger. Alt for mye tid av Israelsturen ble brukt på kjøpesentre. Jeg fikk i det minste noe ut av det. CDerJ Futureheads og The Doors (som faktisk har vært mitt tonefølge mens jeg har skrevet dette kanskje litt for lange innlegget)

Gadd du lese helt ned hit? Så fun!