Reisebrev fra Israel

Her er et reisebrev jeg skrev som ligger på skolens hjemmesider, og har ligget der en stund. Her får dere det igjen med riktig bilde til. Fyren ble veldig alvorlig da han skulle bli tatt bilde av, men smilte som en sol både før og etterpå:) Bildet er uskarpt og dårlig, men det får bare være...
Jeg vil også legge ut endel bilder på photo.sight etter hvert.

Reisebrev fra Israel.

Nå har vi vært i Israel i litt over en uke. Jeg må bare si at jeg er utrolig fornøyd. Vi har besøkt spennende historiske og bibelske steder, og naturen her er fantastisk. Det er grønt og frodig overalt, for vi har kommet hit midt i blomstringstida på våren.

Vi har fått nyte sola, sjøen og varmen. Men vi har også opplevd noe som etter israelsk standard må kunne kalles en snøstorm. Jeg leste nettopp at flere skoler i Jordan var stengt på grunn av dette uværet. Det er mange inntrykk. Det jeg tror kommer til å sitte sterkest igjen i minnet mitt etter turen er menneskene. For når du besøker Israel besøker du ikke bare et landområde. Du besøker mennesker og de tar varmt imot deg. Min erfaring er at hvis du står sammen med en israeler i mer enn ett minutt, enten det er over disken på et bakeri eller i lobbyen på et hotell, kommer du garantert i kontakt med personen. De spør (uten å være innpåslitne) hvor du kommer fra, hva du gjør her og hva du synes om landet deres. Og de forteller gledelig om seg selv.

Mitt mest spesielle møte var med en gammel butikkeier i en druserlandsby på Karmelfjellet. Da jeg passerte butikken hans prøvde han, som alle andre, å lure meg inn så jeg skulle kjøpe noe. Han spurte hvor jeg var fra. ”Norway,” svarte jeg. Mannen smilte, lo og kysset fingertuppene sine for å vise sin begeistring for landet mitt. "Good! Norway good! He is my cousin. He is my cousin!" Ikke verst. Jeg hadde vært i landsbyen i under fem minutter og hadde allerede fått meg en fetter. Han tok hånda mi og dro meg med inn i butikken. Der leide han meg rundt og viste alt han hadde å selge. "Look" sa han og ristet på salgsobjekter jeg fint kunne klare meg uten. Ragnhild kom tuslende bak oss inn i butikken. Der fant hun en fez-hatt hun ville kjøpe. Hun visste hun måtte prute, og fikk den til slutt litt billigere. "Ok, 25, since he's my cousin." Jeg fikk ta et bilde av han, og da han fikk se det smilte han fra øre til øre. "Good, good!" sa han, og tok meg i hånda igjen. Da vi gikk ut ropte han til Ragnhild: "Good husband! He is good husband!" Det var gått ti minutter. Jeg hadde fått en fetter og ei ny kone.

Alle israelere er selvfølelig ikke like spesielle som denne karen, men de er likevel interessante å prate med. Overalt i Israel møter du mennesker, og de åpner seg for deg så lenge du gidder å prate med dem.. Jeg fikk tidlig en merkelig følelse av at menneskene her er mer ekte. Det er kanskje fordi de er så åpne, og lett viser personligheten sin med ord og kroppsspråk. I Norge har vi så lett for å være mer anonyme…

Hilsen Eirik Soldal.