Flukten

En av de første dagene på skolen hadde vi workshop i kreativ skrivning. Vi fikk en oppgave å gå en tur og skildre det vi så. Etterpå samlet vi oss i grupper og ga hverandre kritikk, så vi kunne forbedre teksten. Dette er mitt andreutkast, som er litt bedre enn det første, men selvfølgelig ikke helt perfekt. Jeg legger det nå ut likevel:) Også legger jeg ved et bilde. Det har ingenting med saken å gjøre, men folk får mer lyst å lese når det er et bilde å se på også:

Flukten

Jeg kommer ut fra kantina på Høgskolen i Oslo – fra et rom fylt med mennesker til en hel skolegård fylt med mennesker. De sitter i sola langs murveggen og røyker. De står rundt omkring i gjenger og prater. De kommer gående inn og ut av dører. De er overalt! Jeg blir stressa og kjenner på menneskefrykten.

Plutselig overdøver en stemme alle de andre, med klar og høylytt sang. ”Vi skal forandre verden” synger ei jente, mens hun danser en munter vals med venninna si. Jeg smiler for meg selv. Sangstjerna har knall røde støvler, tights og en grønn ulljakke. På ungdomsskolen og videregående var det nesten ingen som turte å kle seg så kreativt. Men som student er alt lov. Noen ser ut som klovner, mens andre ser ut som reklameplakater for Gucci. Begge deler går helt greit. Selv liker jeg nok klovnene best.

Etter hvert legger jenta merke til at jeg ser på henne. Hun smiler og sier noe til venninna si. Så ser begge på meg. Jeg stikker. Rømmer ut gjennom skoleporten. Ut til den verden hun vil forandre. Jeg går over veien, krysser trikkeskinnene og setter meg på en mur. Det er masse trafikk. Biler som suser forbi. Trikker som buldrer og bråker. Og folk. Masse folk. De fleste av dem kommer strømmende ut av høgskolen. Studenter med rare klær og poser fulle av pensumbøker. Det er disse som skal forandre verden. 

Over porten til høgskolen, som tidligere har vært et bryggeri, står en stor svart pipe av metall. Jeg begynner å tenke. Forsvinner all kunnskapen som røyk ut av pipa når vi forlater skoleområdet? Forandrer vi virkelig verden til noe bedre? For samfunnet rundt meg synes kaldt og individualistisk, og det blir ikke bedre etter hvert som årene går. Jeg blir motløs.

”Eirik!” roper en stemme. Nei, det var sikkert bare innbilning. ”Eirik!” hører jeg igjen. Jeg ser meg over skuldra og oppdager at det er tanta mi som roper. Hun kikker på meg og smiler bredt. Jeg hopper i bilen og vi kjører av sted, bort fra alle menneskene. Jeg er trygg.