St. Thomas

St. Thomas er død. Han var og er en av mine favorittartister. Jeg så han for første gang live på Quarten i 2003. Han fortalte rare historier, danset på scenen, smilte og lo. Etter konserten stod foreldrene hans og solgte plater og t-skjorter. Jeg kjøpte et live-album og en t-skjorte. Vi (Christer, Sindre og jeg) ventet på at han skulle dukke opp etter konserten? -Kan vi få signert albumet? -Klart det!Etter det har jeg kjøpt hver eneste cd, og fått alle utenom den siste signert.

Jeg har sett han spille på Platekompaniet to ganger. Jeg snakket med han begge gangene. Etter den første gangen sendte jeg han en mail. Adressen står på alle albumene. Jeg sa det var hyggelig å prate med han, og at konserten var kjempebra. Jeg ventet aldri å få svar, men St.Thomas brydde seg. Han satt veldig pris på responsen. Det var stort for meg! Andre gangen han spilte der kunne jeg se at noe var forandret. Han var blitt så tynn. Ikke usunt tynn, men det så ikke riktig ut likevel. Under konserten konsumerte han litt brun drikke. "*Host, host* Oj, unnskyld! Jeg satt litt, eeh, eplejuice fast i halsen."

Han hadde alltid morsomme historier å komme med. På en av konsertene på Platekompaniet fortalte han at han hadde jobbet i Kristiansand en stund, på Oscar's på Rutebilstasjonen. En kveld hadde det vært konsert med D.D.E., og det hadde strømt inn folk, og den ene skulle ha uten løk, og den andre skulle ha med potetmos og den tredje med brus, men uten pomfri, og folk var fulle, og hojet og sang. Til slutt ble det for mye for Thomas. Han reagerte med å begynne å kaste frosne burgere på folk. Han fikk selvfølgelig sparken, men han fortalte at overraskende nok fikk han utbetalt siste lønninga.

St. Thomas var etter det jeg så de gangene jeg traff han, en utrolig sympatisk og hyggelig fyr. Han lagde fantastisk musikk. Han sang skralt, og på grensen til falskt, men alltid med full kontroll. Han hadde tekster som var absurde og vakre på en gang. Han beskrev ensomhet, angst, kjærlighet, glede og trygghet på en ærlig og treffende måte.

"Yes, I'm special, but it hurts. Your catalogue has made it worse. Yes I'm special, to complain. In this forest, I am not sane."

Som så mange artister hadde St.Thomas mange problemer. Han slet med sosial angst, og måtte drikke ganske mye "eplejuice" for å tørre å gå på scenen. Han ble avhengig av beroligende medisiner, lykkepiller og andre medikamenter han lett, men dyrt, kunne få tak i på internett. Dette ble også St.Thomas' bane.

St. Thomas var en ærlig artist. Han sa det han mente. Han lagde den musikken han ville. Jeg leste et intervju av ham i natt&dag, der det var vedlagt et brev fra en beruset Thomas Hansen til en instans som deler ut midler til artister. Han hadde fått lite, han klagde og han blottet sjela si. Han kalte seg St. Thomas - Norges ærligste artist. Jeg leste brevet flere ganger. Jeg synes synd på St. Thomas. Jeg ba til og med. I brevet sa Thomas noe som jeg virkelig tror kan bli sant:

"St. Thomas kommer til å selge flere plater etter sin død"

Jeg anbefaler å kjøpe cdene hans. Ikke fordi han skal bli en helgen, som Jeff Buckley eller Jim Morrison, etter sin død. Men fordi St. Thomas, som de to andre, lagde fantastisk musikk det er verdt å høre på.

Takk for alt!