Romjulsbilder og romjulstanker

Nå var julaften over. Det er andre juledag i dag. Jeg synes egentlig romjula er finere enn julaften, jeg. Det er nå jeg har tid til å slappe av og bare gjøre det jeg har lyst til. Og det er nå jeg har tid til å bruke julegavene mine.

Jeg fikk nytt objektiv til kameraet mitt! Sigma 30mm 1.4, for de som skjønner det. Ikke akkurat noen liten gave.Tusen takk til bestefar, mamma og pappa.

I går brukte jeg gaven min, og tok noen bilder:

På kvelden spilte vi Simpsons-monopol (som Åsmund fikk til jul) i nesten fem timer. Jeg vant ikke.

Det er fint med gaver. Men vi glemmer ofte den viktigste gaven vi har fått. Jesus ble født.

Det er en helt spesiell gave. For det er ganske stort at Gud forlot all sin herlighet i himmelen, for å bli født som en stakkarslig liten baby i en hule i Betlehem. Og tenk at Maria, som bare var en tenåringsjente, fikk holde Jesus i hendene. Jesus, som var til før noe annet var til, som hadde skapt både himmel og jord, som skulle ta på seg alle menneskenes skyld, holdt hun nå i hendene. Og hva betyr nå denne gaven, for dem som tar imot den? I Bibelen står dette skrevet om Jesus:

"Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud." Johannes 1.12-13

Hvis vi tar imot gaven Jesus, får vi et nytt og evig liv - som Guds barn! Jeg skrev at jeg liker å bruke gavene mine i romjula. Vi kan "bruke" denne julegaven vår, Jesus, ved å være mer sammen med Han. Det er ikke noe som gleder han mer.

Til slutt vil jeg sitere julekortet jeg fikk av Kristin på lille julaften:

"En jul uten Jesus har ingen verdi -

det blir som en pakke med ingenting i!"

Noe å blogge

Jeg ble plutselig fast bestemt på at jeg skulle blogge. Men jeg vet ikke helt hva det skulle vært? Jeg sjekker i arkivet etter et bilde.

Ingenting av interesse. Jeg har litt lite plass på dataen, så har ikke lagt inn bilder på en stund.

Jeg sjekker i minnekortet som står i dataen.

Der var det noe. Idyll i Hald-huset:

Grøtkos en dag i oktober. Lisbeth og Margrethe.


Kristin og jeg.


Hehe, også fant jeg et fint bilde i mappa "Rare bilder" på skrivebordet:

Kjetil på Hald. Tror det er Ane til venstre og Stine til høyre...

Men nå kom The Office på TV. Jess!

God jul!

Alt kan sies med seks ord 4

En klementin. 27 steiner. First Price!

Alt kan sies med seks ord 3

Det blir ikke fart uten adventsbart!

Mareritt?

Jeg har vært hjemme en tur i helga, og sitter nå på bussen tilbake til Oslo. Her har de snille bussfolkene lagt ut aviser som passasjerene kan kose seg med. Jeg har plukket opp en avis jeg sjeldent leser. VG heter den.

Dagens førstesideoppslag har den skremmende overskriften: "Flere tusen i julebord-MARERITT". Jeg tenkte fort at nå har det skjedd noe fryktelig. Var det storbrann i julebordlokalene? Har noen gått amok med våpen? Har bygningen de var i falt sammen? Nei, da ville også ord som "DØDE", "DREPT" eller "MISTET LIVET" stått med store tykke bokstaver.

Men hvorfor var julebordet et mareritt da? Jeg fikk forklaringen i disse sjokkerende punktene på forsiden:

- Betalte for fri bar
- Tom for øl kl.19
- Tom for vin kl. 20
- Maten var kald

Ojsann! Dette var visst ganske ille likevel! Jeg skammer meg fortsatt over å ha tvilt på sakens alvor. Her har du en kortversjon av dramaet:

Gjestene (eller i mange av tilfellene arbeidsgiverne deres) hadde betalt 1520 kroner per billett til det gigantiske julebordet. Her skulle de få "gasse seg med julemat, drikkevarer og stjernespekket underholdning. På scenen underholdt blant annet Kurt Nilsen, Wenche Myhre, Kåre Conradi og Erlend Bratland."

Men festen ble ikke som forventet. "Kaos brøt ut da arrangøren gikk tom for drikkevarer. Flere gjester klagde dessuten over iskalde lokaler, kald mat og knuste poteter." Uttalensene fra julebordgjestene vitnet om grusomme opplevelser:

"Kålrabistappen, pinnekjøttet og ribben var god, selv om potetene var knuste. Resten var bare rot. Som kompensasjon for manglende drikkevarer fikk vi utdelt noe skvip som smakte jordbær og hjemmebrent."

"Vi fikk noe juice til blandevann. Opplegget er helt elendig. Det var helt kaos, og utrolig dårlig når vi har betalt så mye for det."

"Jeg har hatt én øl siden jeg kom her."

Stakkars folk. De fikk hverken tygge potetene selv, eller drikke seg fulle på øl. Hverken Kurt Nilsen eller Kåre Conradi kan vel lage god stemning i en slik situasjon? MARERITT er virkelig det rette ordet å bruke her!

Videre i artikkelen, som forresten gikk over to sider, står det at VG i løpet av lørdagskvelden fikk "flere telefoner og e-poster fra fortvilte julegalladeltagere som mener de ikke har fått det de betalte for."

I ekte journalistisk ånd tok VG ansvar, og ryddet forsida for mindre viktige ting, som borgerkrig i Kongo, kolerautbrudd i Zimbabwe og opptøyer i Bangkok. Denne saken fortjente all oppmerksomhet!

Jeg vil nå bruke muligheten til å takke VG for nok en gang å sette de viktige sakene i verden på dagsorden. For dette var virkelig et MARERITT som folk måtte få vite om! Jeg tar av meg hatten, og bukker dypt.

VG. Dagen er virkelig ikke den samme uten...


(PS. De hadde ikke internett på bussen, så jeg måtte legge ut innlegget seinere. Kanskje jeg skal tipse VG, så de kan skrive en nyhetsmelding om de forferdelige traumene jeg fikk av en fem timer lang busstur uten trådløst internett?)

He is not here, for He is risen, as He said!

Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.
Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde,
som førstegrøden av dem som er sovnet inn. (2. Kor 15.17-20)

Døden er oppslukt, seieren vunnet.

Død, hvor er din brodd?

Død, hvor er din seier?

(54-55)

Gå til 1 min og 40 sek, så slipper du all pratinga:)

Teksten til sangen:

Destroy this temple and in three days, I will raise it up.

Early Sunday morning, as the new day was dawning, came Mary Magdalene and the other Mary to the tomb. Behold, there was a great earthquake. For an angel descended from heaven, And rolled back the stone. His countenance was like lightning, and His raiment was as white as snow. And for fear of Him, the keepers did shake, and became as dead men. (And the angel answered) (and said unto the women and said...) Fear not, for I know that ye seek Jesus, who was crucified. He is not here, (why are you looking for the living amongst the dead), for He is risen, as He said. Come, see the place where the Lord lay.

Remember how He said while He was yet in Galilee, I'll rise... again.

Hallelujah. Amen.

(Fra Matteus 28 pluss litt andre bibelsteder)

Jeg får frysninger.

Alt kan sies med seks ord 2

Eksamensjobbing. Hvem har stjålet motivasjonen min?

Bursdag

Vi har det fint her i Strømsveien 159. Veldig fint. I går feiret vi bursdagen til Margrethe. Det så sånn ut:


Med bind for øynene ned trappa.





"Happy birthday to you!"


Wohoo!

Sjekk Ole Brumm-bursdagsduken!

Pinneis!

nom-nom-nom

Utblåsning av kakelys eller sært hippierituale?

.

Vi hadde det DØDSGØY!

...

(btw. Det bor to gutter i huset:

Eirik

Johannes

...

Vi er begge single. Rare greier.)

En fin tanke mens jeg ventet på t-banen

En dag jeg og Lisbeth satt og ventet på t-banen kom to koselige gamle damer tassende inn på stasjonen. De gikk sakte forbi oss, mens de pratet med hverandre. Da de hadde gått langt nok bort til at de ikke kunne høre meg snakke, sa jeg med lav stemme:
- Du, Lisbeth. Tenk en dag, om mange, mange år, kommer jeg til å være gift med ei sånn gammel dame.

Alt kan sies med seks ord

Jeg har hatt lyst å blogge mange ganger i det siste. Men vi har ikke hatt internett hjemme i Strømsveien, fordi routeren vår har gått i stykker. Det var i alle fall det mannen i telefonen sa til Ane. Derfor har jeg altså ikke blogga. Nå sitter jeg et datarom på Høgskolen, der routeren ikke har gått i stykker. Så da blir det blogg.

Hvor denne trangen til å blogge kommer fra vet jeg ikke helt. Er det et ekstremt behov for oppmerksomhet som styrer meg? Tror jeg kanskje at jeg kan forandre verden med blogginga mi? Gjør jeg det for andres skyld - så de kan få noe hyggelig å lese på? Flommer jeg sånn over av gode ideer, at jeg bare må dele dem med verden rundt meg? Er det en form for dagbok - skriver jeg bare for å få orden på tankene mine? Føler jeg meg mer som en del av verden når jeg er publisert på internett?

/Hva er egentlig formålet med denne bloggen?/

Jeg vet ikke. Men jeg har i alle fall veldig lyst å blogge. Og da gjør jeg det.

Når jeg ikke har blogget på lenge, har jeg vanskelig for å begrense meg. Det er så mye jeg har hatt lyst å dele i det siste, men jeg kan ikke si alt på en gang. Da blir det bare langt og slitsomt å lese. Det er mye greiere å lese noe som er kort. For eksempel seks ord. Dét er kort det.

Jeg leste en artikkel i Aftenposten for en stund siden, om tekster skrevet med seks ord. Jeg synes det var en fantastisk idé. Derfor blir dette kanskje en ny spalte i bloggen min: "Alt kan sies med seks ord". Men jeg vil ikke skrive hele livet mitt med seks ord, slik som folk gjorde i Aftenposten. Da blir det jo bare ett innlegg, også kan jeg legge ned bloggen min etterpå. Jeg vil heller skrive om små og store ting jeg oppplever i hverdagen.

Jeg hadde store planer om å skrive et slikt innlegg for et par uker siden. Det ville sett slik ut:

"Snø! Så vakkert! Lenge siden sist."

Så sånn er det. Hvorfor blogger du?

Dette synes jeg er morsomt i alle fall

Det finnes masse morsomt på internet. Her er litt nyheter og politikk med ny mening, fra Pundit Kitchen:

 



:D

Sjekk også ut I Can Has Cheezburger og FailBlog

Jeg holder det jeg lover

Og det jeg har lovet er bilder. Her er et bilde fra veien som går omtrent rett forbi huset vårt.

Her er enda flere bilder:

Slik jeg ser det...
Svampeblogg firkant...

Klikker du på linkene får du opp alle bildene jeg har lastet opp til bloggen. De har delt seg i to album, ettersom jeg skifta navn på bloggen en gang i vår. Jeg har ikke gjort noen kjempejobb for å få til dette. Det hadde ordnet seg slik selv, også var blogger.com hyggelige nok til å fortelle meg det.

Ellers har jeg hatt en helt fantastisk helg:

Fredag kom Kjetil på besøk. Det var veldig fint å se han igjen. Til kvelden hadde vi invitert alle Hald-folk i Oslo på is og kakao. Den kvelden lo jeg mer enn jeg har gjort på lenge.

Lørdag spiste jeg taco med Johannes, Kristin og Lisbeth. (Takk for maten!) Vi skulle i Misjonssalen etterpå, og begynte å spise middag fem minutter før møtestart. Vi bor en halvtime unna Misjonssalen... Vi kom litt for seint. Etterpå havnet vi hjemme i sofaen og mimret om Uganda.

I går, søndag, gikk jeg en fantastisk tur med søndagsturgruppa. Vi var ute i godt over tre timer, og fikk spist oss middag hos en familie på Nordstrand. (Takk for maten!) Etterpå gikk vi på et utrolig bra møte på Bjølsen misjonskirke, som er den nye kirka mi:) Talen handlet om at vi har en tro bygget på løfter fra Gud, ikke følelser, kraft eller et sett leveregler. Og etter det dro vi hjem til Alex(/ks)ander (jeg vet ikke hvordan det skrives) og spiste pizza. (Takk for maten!) Seint, seint på kvelden var jeg hjemme igjen og kunne fullføre en skoleoppgave jeg måtte bli ferdig med før mandag (i dag) kl 12. Jeg drakk en kopp kaffe, som faktisk ikke var så verst, og klarte å holde meg våken så jeg var ferdig til å levere på nettet klokke 01.00.

Så det var en fin helg, synes jeg. Har du hatt en fin helg?

Drømmetreet

Jeg har lest i en av pensumbøkene mine at folk leser mye fortere på skjerm enn på papir. Man skummer liksom fort gjennom, og orker heller ikke lese lange tekster. Jeg merker det jo selv også. Men jeg vil be deg, hvis du har lyst å lese teksten min, om å lese den langsomt. Litt sånn som du ville lest et eventyr for et barn. Da tror jeg du vil få en mye bedre opplevelse.

Teksten er en skildringsoppgave vi hadde på skolen. Den kan bli en del av eksamensvurderinga mi. Nå går jeg mot norsk Jantelov-holdning ved å si: jeg er faktisk ganske fornøyd med den:)

God fornøyelse:

...

Drømmetreet

Ved Akerselva ligger et tre. Ja, det ligger faktisk nede. Det er et stort tre. Stammen er tykk, og grenene er lange og krokete. Selv om treet ligger nede, er det levende og grønt. På grenene vokser det friske, spisse blader. Over halvparten av røttene står fortsatt godt plantet i jorda. Jeg vet ikke hvor lenge det er siden treet veltet, men jeg ser for meg at det har ligget der noen år. Det ser rett og slett ganske etablert ut. Det passer så naturlig inn blant de vanlige trærne langs elva.

Nettopp fordi det ser så naturlig ut, kunne jeg lett gått forbi treet uten å stoppe. Men det gjør jeg ikke. På en av grenene henger det nemlig et stort hvitt skilt som fanger min oppmerksomhet.

Jeg går nærmere for å se hva som står skrevet:

”DRØMMETREET.
Del dine drømmer.
Ta en lapp og skriv det ned.”

Jeg går forbi skiltet, og inn under treets grener. Der åpner det seg en stor sal. Grenene har formet et tak, og noen tynne vegger som går halvveis ned til bakken. Bladene skygger for lyset fra himmelen, og selv om det er overskyet i dag forteller skyggen på bakken tydelig hva som er innenfor og utenfor salen. Det er noe mystisk med dette treet. Jeg tenker på Narnia, og Løven, heksa og klesskapet. Drømmetreet kunne vært en portal inn til en fantasiverden. Det er det på mange måter også.

Fra taket henger det tråder med drømmer på. På tykke, firkantede papirbiter har folk skrevet ned hva nettopp de drømmer om. Jeg vandrer omkring og begynner å lese drømmene. Det er helt vindstille, så det er lett å få tak på dem.

"Jeg drømmer om å bli håndballstjerne.”
”Jeg drømmer om at mamma skal bli stolt av meg.”
”Jeg drømmer om de store deilige puppene til dama mi. Ohh.”

Mens jeg leser drømmene, sløves sansene mine helt. Trafikken støyer utenfor parkområdet, men likevel opplever jeg total stillhet. Det er nesten magisk. Jeg forestiller meg at drømmene svever omkring under treet - at selve luften i salen er gjennomsyret med drømmer. Et vindkast finner veien inn under bladene. ”Å, nei!” tenker jeg. ”Drømmene blåser bort.” Det blir vindstille igjen, og jeg er snart tilbake i samme modus.

”Jeg drømmer om at barn skal få lov til å være litt lykkelige, uten å bekymre seg over alt som foreldrene kan finne på.”
”Jeg drømmer om en verden uten urettferdighet, en verden uten sult.”
”Jeg drømmer om mora di.” Det er alltid noen som skal ødelegge.

En flokk ender bryter stillheten i det de kommer flygende forbi meg. De går elegant og synkront ned for landing på elva. De leker bekymringsløst i vannet, plasker rundt og jager hverandre fram og tilbake. Etter en stund får de nok, og finner én etter én veien mot land. Noen vagger seg av gårde, bort fra Drømmetreets rekkevidde. Andre blir bare stående ved vannkanten, helt stille. Jeg tror de sover. Hva drømmer de om?

Jeg løfter øynene mine. På den andre siden av elva står en stor gruppe mennesker. Nesten alle er menn, sannsynligvis i tredve-førtiåra. De har på seg jeans og dyre allværsjakker, og står samlet med ansiktene mot hverandre og hendene i lomma. De har stått der helt siden jeg kom ned til elva. Det må ha gått minst en halvtime. Jeg forstår ikke helt hvorfor de bare står der. De forstår sikkert ikke hvorfor jeg står her under treet heller. Folk er rare.

Jeg har en drøm. Det er vel derfor jeg står her. Jeg snur meg rundt, og ser på lappene som henger i Drømmetreet. Det er fortsatt plass til drømmer på noen av dem. Jeg tar opp en blyant, og skriver drømmen min ned. Så ber jeg en stille bønn til Gud, om at han må la drømmen bli virkelighet. ”La den ikke blåse bort…”

...

Takk for at du gadd å lese. Neste gang lover jeg å blogge bilder!

Kommentarer mottaes med takk! Kanskje vil du fortelle meg hva DU drømmer om:)

Motivasjon og reisende mennesker

Jeg skal liksom sitte her og skrive oppgave nå. Men det gjør jeg ikke. Oppgaven handler om godt nyhetsspråk. Jeg skal analysere en dårlig nyhetsmelding og peke på alt som er dårlig, og begrunne hvorfor det er dårlig. Etterpå skal jeg skrive om teksten "slik at den tilfredstiller kravene til et godt nyhetsspråk."

Det er så vanskelig å motivere seg. Ikke fordi jeg synes det er uinteressant. Det er det ikke i det hele tatt. Jeg liker veldig godt å lese om språk, og lære hva det er som gjør en tekst god. Jeg blir fornøyd når jeg skjønner hvorfor setningene jeg skriver er tunge. Da kan jeg rette dem opp. Men det å skulle grave seg gjennom en lang tekst, finne feilene, deretter sette det hele i system og produsere en tekst på 4-5 sider virker fort som... ehh.. jobb!

Og det orker jeg ikke helt. Selv om jeg må. Det er litt over to dager til oppgaven bør være ferdig, og jeg har så vidt begynt. Helst vil jeg sitte her og skrive om andre ting. For eksempel det at alle bare reiser nå for tida.

Ja, det stemmer. Flere av vennene mine har reist bort fra Norge. Det er litt trist. Ikke for deres del selvfølgelig. Jeg tror de kommer til å få det utrolig bra dette året. Men for min egen del er det jo litt kjipt at de ikke er i Norge. Jeg kommer til å savne dere:

-Helene og Therese er i London. Der jobber de som ettåringer i NMS.
-Malin er på utveksling til USA.
-Stian dro til Australia på lørdag, for å gå på språkskole i åtte måneder.
-Hanne går på Hald, og skal reise til Thailand om noen få dager.

Jeg er, som sagt, fortsatt her i Norge, og nå må jeg jobbe videre med oppgaven min.

Flukten

En av de første dagene på skolen hadde vi workshop i kreativ skrivning. Vi fikk en oppgave å gå en tur og skildre det vi så. Etterpå samlet vi oss i grupper og ga hverandre kritikk, så vi kunne forbedre teksten. Dette er mitt andreutkast, som er litt bedre enn det første, men selvfølgelig ikke helt perfekt. Jeg legger det nå ut likevel:) Også legger jeg ved et bilde. Det har ingenting med saken å gjøre, men folk får mer lyst å lese når det er et bilde å se på også:

Flukten

Jeg kommer ut fra kantina på Høgskolen i Oslo – fra et rom fylt med mennesker til en hel skolegård fylt med mennesker. De sitter i sola langs murveggen og røyker. De står rundt omkring i gjenger og prater. De kommer gående inn og ut av dører. De er overalt! Jeg blir stressa og kjenner på menneskefrykten.

Plutselig overdøver en stemme alle de andre, med klar og høylytt sang. ”Vi skal forandre verden” synger ei jente, mens hun danser en munter vals med venninna si. Jeg smiler for meg selv. Sangstjerna har knall røde støvler, tights og en grønn ulljakke. På ungdomsskolen og videregående var det nesten ingen som turte å kle seg så kreativt. Men som student er alt lov. Noen ser ut som klovner, mens andre ser ut som reklameplakater for Gucci. Begge deler går helt greit. Selv liker jeg nok klovnene best.

Etter hvert legger jenta merke til at jeg ser på henne. Hun smiler og sier noe til venninna si. Så ser begge på meg. Jeg stikker. Rømmer ut gjennom skoleporten. Ut til den verden hun vil forandre. Jeg går over veien, krysser trikkeskinnene og setter meg på en mur. Det er masse trafikk. Biler som suser forbi. Trikker som buldrer og bråker. Og folk. Masse folk. De fleste av dem kommer strømmende ut av høgskolen. Studenter med rare klær og poser fulle av pensumbøker. Det er disse som skal forandre verden. 

Over porten til høgskolen, som tidligere har vært et bryggeri, står en stor svart pipe av metall. Jeg begynner å tenke. Forsvinner all kunnskapen som røyk ut av pipa når vi forlater skoleområdet? Forandrer vi virkelig verden til noe bedre? For samfunnet rundt meg synes kaldt og individualistisk, og det blir ikke bedre etter hvert som årene går. Jeg blir motløs.

”Eirik!” roper en stemme. Nei, det var sikkert bare innbilning. ”Eirik!” hører jeg igjen. Jeg ser meg over skuldra og oppdager at det er tanta mi som roper. Hun kikker på meg og smiler bredt. Jeg hopper i bilen og vi kjører av sted, bort fra alle menneskene. Jeg er trygg.

"BUY NOTHING FOR A YEAR"

Jeg har bestemt meg. Jeg skal ikke kjøpe nye klær på et helt år. Hvorfor ikke?

Se her:

Denne filmen ble vist på Hald, og gjorde sterkt inntrykk på meg. Harald Eikeland, som er lærer på Hald, fortalte oss etterpå at nesten all bomull til klær solgt i Norge kommer fra Usbekistan. Jeg blir kvalm. Skal det virkelig være nødvendig at mennesker skal dø fordi jeg skal kjøpe billige klær?

Harald har startet en gruppe på Facebook som heter "BUY NOTHING FOR A YEAR". Her oppfordres folk til å la være å kjøpe nye klær på et helt år. De eneste unntakene er brukte og økologiske klær. Jeg har meldt meg på. Fra 3. juni 2008 til 3.juni 2009 skal jeg ikke kjøpe noe nytt.

Men jeg trenger jo en ny dress! Krise? Neida. Den får jeg kjøpe på fretex. På den måten bidrar jeg ikke til at det produseres mer bomull, og slik spares både miljøet og menneskene i land som Usbekistan. Dessuten går det fint å leve uten å bøye seg for forbrukersamfunnet. Vi trenger ikke alt det vi kjøper. Det gjør oss ikke lykkelige heller.

Først tenkte jeg at det ikke var så nøye å melde seg inn i Facebook-gruppa, eller fortelle andre om valget jeg har tatt. Jeg ville ikke at dette skulle være noe jeg gjorde for å vise andre hvor flink jeg er. Men så pratet jeg med Kjetil om det en dag, og forstod at jeg måtte jo fortelle andre om det. Det er bare sånn jeg kan påvirke andre til å gjøre det samme.

Så nå spør jeg deg:

Vil du være med å kjempe mot et forbrukersamfunn som lar folk lide for at vi skal ha billige klær?
Vil du legge om kjøpevanene dine, og tenke deg gjennom neste gang du kjøper bomull? 
Vil du la være å kjøpe klær på et helt år?
Vil du påvirke andre til å gjøre det samme?

Blogge blogge blogge…

Det er lenge siden nå. Jeg vet ikke om det er noen som bryr seg om det. Men jeg skriver i vei likevel. En liten oppdatering på hva som skjer i livet mitt:

Jeg er i Oslo. Jeg skal studere en bachelor i medier og kommunikasjon på HIO. Jeg tror det blir bra. Jeg bor i et koselig hus med fem koselige mennesker: Lisbeth, Oda, Margrethe, Ane og Johannes. Hele gjengen har gått på Hald. I tillegg bor Åse Marie i naboleiligheten, og Kristin bor bare hundre meter unna. Vi har laget oss en liten Hald-koloni her på Theisen. Det er fint:)

Oslo virker litt stort og skummelt og uoversiktlig for meg nå. Men jeg venner meg nok til det etter hvert. Jeg klarte jo å venne meg til Kampala. Da kan jo ikke Oslo være så vanskelig…

Ellers kan jeg jo nevne at jeg nylig har satt ny personlig rekord i nordlige breddegrader. Jeg har vært i Mosjøen, hvilket egentlig ikke er så veldig imponerende. Det er jo faktisk bare midt i Norge. Jeg var der som leder på leir for Laget i Nord-Norge. (Hvis du ikke vet hva Laget er, trykk her.) Altså, jeg var jo ikke hovedleder. Jeg var en av mange ledere. Jan Kristian var også en av dem. Vi var på informasjonsoppdrag for Hald. Det var en utrolig fin leir. Mest av alt var det fint å se hvor mye lagsleirene betydde for ungdommene der. Det er få kristne i Nord-Norge, og mange har en tøff hverdag som eneste kristne på skolen, eller en av få. Leirene er viktige for å få påfyll i troslivet. I tillegg fikk de lov til å slappe av og bare være seg selv. Også var det jo masse tid til lek og moro også.

Jeg og Jan Kristian ble godt tatt imot, og vi fikk nok av ansvar. Jeg var blant annet leirfotograf og holdt en andakt. Du kan finne både bildene og andakten på www.lagsleir.com . Derfor har jeg ikke giddet å legge noen bilder med dette blogginnlegget. En annen grunn til at jeg ikke gidder er at jeg er trøtt og snart må i seng.

Men det er jo litt dårlig å ikke ha noen bilder med. Så derfor:


To blader på en kebabsjappe i Kristiansand. Du trenger ikke le, men jeg synes det var ustyrtelig morsomt i alle fall:D

Ha en fin dag:) Gi noen du er glad i en klem!

Brudeferd i Hardanger

Sindre og Jorunn giftet seg i Øystese Kyrkje* lørdag den 12. juli. Jeg var der. For Sindre er jo fetteren min. Og jeg hadde selvfølgelig med meg kamera. Du kan lese mer om bryllupet og brudeparet på bloggen deres. Men vent nå litt! Les først på bloggen min. Her er noen av høydepunktene fra bryllupsfeiringa som varte i tre dager til ende:


Vi er i bilen på vei til Hardanger. Mamma tenker: "Har vi husket alt? Står komfyren på? Låste vi døra?" Åsmund tenker ingenting.


Foran bilen var det Tour de France.

Og akkurat som i Tour de France valgte vi å dele vår Tour opp i etapper. Vi delte den opp i to. Jeg ble hentet på jobb på torsdagen og vi kjørte halve veien. Vi tilbragte natten på Hovden Fjellstoge. Der så jeg noe rart...


På to fine plakater i ei stue stod det "Vern våre ville venner".


Men hele huset var fullt av utstoppede dyr:P

Fredag morgen spiste vi en god frokost på fjellstoga og kjørte videre mot Hardanger. På veien stoppet vi i Odda for å spise middag og ordne noen småting. Denne spennende hendelsen kan du lese om i mitt forrige blogginlegg.

På ettermiddagen samlet vi oss i Børve til et fint kaffeselskap, før vi dro videre til Hardingasete, der vi skulle både bo og feire. På kvelden hadde vi grillmat og leker på bryggekanten. Jeg lot kameraet ligge på rommet.

Lørdag var den store dagen, og kameraet dukket opp igjen:


Øystese Kyrkje.*


Sindre ønsker pappa velkommen i døra.


I benkeradene.

Vi venter på bruden med stor forventning:








Brudepikene kommer.





Og der er Jorunn:)

Vi fikk ikke ta bilder under bryllupet. De hadde innleid en fotograf til det. Jeg er glad jeg fikk slippe, og heller kunne følge med på vielsen. Det var en vakker gudstjeneste, og begge sa ja:)


Så var de gift.


Ris i luften.


og "Love is in the air"


Det er ikke bare jeg som hadde kamera.

Etter vielsen dro vi tilbake til Hardingasete.


På brygga ble det servert eplesaft og kringle. Nam-nam.


Kristin. Ja, du har kanskje sett henne på noen av de bildene, og tenker kanskje nå: "Hæ? Er dere to i famile? Eller hva skjer? Hvorfor var hun der?" Eller kanskje kjenner du ikke Kristin i det hele tatt og tenkte bare at dette var ei koselig jente i bunda. Uansett - Kristin var i brylluppet fordi foreldrene hennes er faddere til Jorunn.


En ung herre med stetteglass:)


Tre kjekke karer på brygga.


Festmiddag. Noe av det beste med bryllup er all den gode maten. Jeg følte nesten at jeg ikke gjorde annet enn å spise i tre dager:D På bildet taler Sindre til sin kjære brud.

Etter maten dro vi ned på brygga for å ta bilder.


Jorunn og brudepikene.

Jeg fikk ansvaret for å ta bildene:


Det går helt greit å være fotograf for noen få. Her med Sindre sine foreldre. (Tante Torunn og Onkel Atle).


Men det blir litt vanskeligere når flere er med på bildet. Her er Jorunn sine foreldre også.


Aller vanskeligst er det med en hel gjeng... Vi var over hundre i bryllupet. Men, men. Jeg tror nesten alle ansikter ble med.


Brudevals.


Mer vals.

Det var en fantastisk fest. Jeg la fra meg kameraet resten av kvelden, og konsentrerte meg mer om kake, prating og å se på underholdning.

På søndagen var det brunch hos Torunn og Atle i Klyve. Et helt klart høydepunkt der var konkurransen i konebæring:










Sindre og Jorunn vant finalen (som de forresten var direkte kvalifisert til).


Astrid Helena har is. Håvard har ikke is.


Samson kan fly!


Game over...

Så det var den helga. Jeg dro hjem igjen på mandag, og var i jobb igjen på tirsdag. Familien ble igjen i Klyve. Jeg må lage mat selv. Jeg er ingen mesterkokk, men jeg overlever. I går fikk jeg gratis reker på jobb. Det var enkelt å lage til, og godt å spise. I dag gikk jeg i frysen hjemme og fant meg litt panert torsk.** Det ble helt ok, men jeg stekte nok ikke risen nok. Jaja. Nå gidder jeg ikke skrive mer. Dette blir jo bare tull.


*Jeg tror da den heter det...
**Altså nesten som fiskepinner, bare litt større og flottere:)



Men ikke sitt her mer da. Kom deg ut i sommerværet! Ja, eller gå inn på www.jourunnogsindre.blogspot.com